2010 - Målsetninger, muligheter, nettstrategi, web- og interaksjonsdesign

Hvordan kan kognitiv vitenskap... forbedre forsiden din

Stephen M. Kosslyn presenterer her fire virkemidler basert på kognitiv vitenskap som kan hjelpe deg med å forbedre powerpointpresentasjonen din.

Noen av disse er også svært viktige for å gjøre forsiden/landingssiden din håndterbare og bedre i forhold til kundene.

Kosslyn snakker om:

• The Goldilocks Rule
• The Rudolph Rule
• The Rule of Four
• Birds of a Feather Rule

Spesielt to uttrekk/sitater er viktige:

Når det gjelder å utheve elementer eller opprette et visuelt hierarki: “The human brain is a difference detector”

og når det gjelder hvor informasjonsintensivt grensesnittet trenger å være:

...The brain can generally hold only four pieces of visual information simultaneously...
So don't ever present your audience with more than four things at once.  It's not that people can't think beyond four ideas -- it's that when we take in the visual information on a slide we start to get overwhelmed when we reach four items.

Via iO9

Bedre brukskvalitet med Preattentive variables

For noen uker siden spurte jeg spørsmålet på endreblogg om designere kunne berike brukervennlighet/WAI perspektivet. Formålet var å få noen gode innspill på hvordan design kan forbedre design, fremfor å forsøke å løse dårlig artikulerte problemstillinger med hjelpemidler som ikke forstår seg hverken på helheter, sammenhenger eller designprinsipper.

Hjelpen var langt unna, posten ble fullstendig misforstått og jeg var like tomhendt....

Inntil i går, når bloggen The Dashboard Spy publiserte denne påminnelsen; en artikkel om godt dashboarddesign med hjelp av Preattentive Variables.

1. Color    
2. Position
3. Brightness
4. Orientation
5. Saturation
6. Size
7. Texture
8. Shape

Preattentive variables er universelle designvirkemidler som brukes i alle sammenhenger for å løfte frem informasjon, eller stable den i en hierarkisk oversikt. Altså riktig fokus på riktig sted.

Preattentive Variables belager seg på bruk av enkeltelementers egenskaper i visuelle systemer for å få fokus, lette bruken og øke effektiviteten i grensesnittet.

Dette er selvfølgelig ikke "det store svaret" som jeg hadde håpet på, men det er gode virkemidler og en huskeliste/sjekkliste som en kan bruke når en enkelt må fremprovosere fokus eller et hierarki i et grensesnitt.

Hvorfor skal en nettside være med å etablere et behov når besøkende kun ønsker å tilfredstille et som allerede er identifsert og spesifisert?

Dette er spørsmålet ble stilt av konferansier Anders Fagerjord på webdagene, etter at jeg hadde brukt ti minutter på å forklare nettopp det. Litt vippet av pinnen i forhold til at mitt grunnleggende argument ikke hadde kommet gjennom (nettsiden er en kanal som må brukes til mer en å bare tilfredstille allerede definerte og spesifiserte behov fordi...) følte jeg at jeg fomlet litt i svarprosedyren.  Salen der i mot supplerte elegant der hvor jeg kom til korthet og jeg følte at helheten kom på plass etterhvert.

Men det er et viktig spørsmål som jeg ikke regner med at jeg i debattimen med Jostein kom med noe tydelig og direkte anvendelig svar på. Derfor tenkte jeg forsøke å konkretisere det ytterligere her med litt flere argumenter..

Nettsiden er av mange betraktet som en taktisk kanal, dvs. en kanal som lar de besøkende utføre oppgaver som er "solgt inn" gjennom andre kanaler. Formålet er å holde seg til relevant informasjon og brukervennlige, logiske og intuitive grensensitt. Kundens predefinerte oppgave skal gå så smidig og enkelt som mulig.

Mitt poeng i dette perspektivet er at dersom en begrenser nettsidens virkeflate kun til informasjonsfangst og på forhånd planlagt utøvende handlinger spiller en bort muligheter. Formålet med en nettside må ikke bare være å distribuere produkter og tjenester som kunden allerede har bestemt seg for å kjøpe, men å samtidig bygge fremtidige valg og preferanser.

A. Besøker en nettsteder kun for å tilfredstille et allerede spesifisert og identifisert behov?
Spørsmålet til Fagerjord forutsetter også at det er sant at de som besøker en nettside kun gjør det for å tilfredstille et allerede eksisterende behov. Noe som jeg hevder er en feilvurdering av besøkendes formål i forhold til å besøke nettsider.

La meg ta et eksempel fra Webdagene; hvor Karl Philip Lund i .IXD spurte salen om hvorfor bare 5% av de som besøker kjøpsløsningen til Dyreparken.com fullfører et kjøp? Svaret, som KP antar, er at kunder gjør dette for å sjekke prisene (kjøpsløsningen oppfattes som troverdig kalkulator og er enkel og rask og bruke). 95% av de som besøker kjøpsløsningen til dyreparken besøker altså ikke løsningen for å gjennomføre et kjøp men for å undersøke et mulig alternativ til ferieaktivitet. Og i den sammenheng.. er det bare pris de sjekker? Eller lar de seg også inspirere av Dyreparkens beskrivelser, bilder og illustrasjoner: Dyreparkens verdier og historiefortelling?

Flere kundeundersøkelser (USA) viser at undersøkelsestidsrommet (tiden en tilbringer på nett etter at en har identifisert et behov til en tilfredstiller det) for ulike produktgrupper varer fra 2 til 8 uker. Jeg har vanskelig for å se at Norge skal være unikt i den sammenheng. I denne perioden vil jeg tro at flere faktorer påvirker det endelige valget enn utelukkende rasjonelle egenskaper som pris, tilgjengelighet og vilkår (Bare 20% av de som handler på nett kjøper det billigste produktet).

B. Er det så smart å lytte til kundene?
Mye av argumentasjonen mot mitt perspektiv grunner i en overdramatisering av hva emosjonelle virkemidler er og hvordan de implementeres i en nettløsning. Samtidig som en bruker beviser fra kunders tilbakemeldinger som alibi for argumentene. Men er kundenes tilbakemeldinger virkelig et godt styringsverktøy for nettløsninger? La meg belyse et par svakheter som er små men har svært sterk påvirkning på utfallet en vil få av en gjennomført undersøkelse.

• Preferanser er flyktige, mens vi tror de er konstante. Gitte Lindgaard har identifisert at mennesker som vet de skal være med i en brukertest blir mer negativ til løsningen en de som ikke vet det. Malcolm Gladwell forklarer at ettersom en sup av to hvite beger med Cola og Pepsi vil gi en helt annen preferanse en dersom en må drikke en hel boks feiltolket Cola helt brusdrikkeres preferanser i forhold til smak når en lanserte tidenes fiasko; New Coke på 80-tallet.
• Vi etterrasjonaliserer grovt våre valg fordi vi ikke alltid vet hvorfor vi foretok det valget som vi gjorde. Vi presenterer ofte konvensjoner som svar: "fordi det er gode vilkår" eller "det er det billigste aternativet", når årsakene kan være helt andre. Årsaker som eksisterer i den utilgjengelige underbevisstheten.
• Attention deficit: Det vi ber kunder om å komme med en tilbakemelding på kan like gjerne være en irrelevant egenskap i brukssituasjonen til den endelige løsningen. Fordi det en blir bedt om å bruke oppmerksomheten sin på i en test ikke nødvendigvis er noe en bruker oppmerksomheten sin på når en har 30 sekunder til rådighet før en skal se "Grey's anatomy" på TV2.

Men er det smart å la være og lytte til kundene sine? Neppe, men mye av argumentasjonen  slik jeg oppfatter den foreløpig har ikke vært basert på det jeg vil beskrive som gode undersøkelser, men heller erfaringer gjort i kunstige settinger som tvinger testpersonene til å komme med svar som ikke naturligvis er representative i deres virkelige liv utenfor spørreundersøkelsens eller fokusgruppens murer.

C. Merkevarebygging
Som jeg påpeker over. Å spille på det affektive, på følelsene og hjertet, er ikke noe en skal gjøre med uforrettet tyngde på alle steder i løsningen. En skal ikke ta  oppmerksomheten fra det som kunden oppfatter som viktig, men stimulere kunden på riktig måte og på riktig tidspunkt. Det være seg når en besøker løsningen kun for å kjøpe en mobiltelefon, når en er i undersøkelsesfasen og lar seg inspirere eller når jeg bare ønsker å slå i hjel noe tid og lar meg engasjere av det meste som kan virke relevant og interessant.

---

Og til det siste spørsmålet fra salen, om en må velge både Jostein og meg for å lage den perfekte løsning? Det tviler jeg på vil lage en bedre løsning. En må se på merkevaren sin og hva en tror vil være riktig for den. Jostein representerer en type tilnærming for å bygge gode løsninger mens jeg en litt annen. Hvem du velger avhenger av hvem en har sterkest troen på kan gjøre mest for din virksomhet på nett.

Går det virkelig an å brukerteste seg selv i hjel? Er brukskvalitet alltid et sikkert kort å satse pengene sine på?

Det påpekes at Google aldri har brukt en krone på reklame og dall, men at brukskvaliteten og søkealgoritmer beviselig har ordnet verdensherredømme på egenhånd. Er dette virkelig hele sannheten? Og hvor bra er ”Googlability” som strategi for andre søkemotorutfordrere med ambisjoner?

(Dette er en post om søkemotorer, men problemstillingen er universell).

Nå har en norsk søkemotor falt i unnarennet (yelo) mens nummer to (Sesam) ikke har hatt et helt rent nedslag de siste ukene (riktignok administrativt, ikke trafikkmessig). Er det umulig å slå Google? Eller er vi bare ute og fomler med feil visjon?

Google er et teoretisk skoleeksempel på riktig bruk av grunnleggende markedsstrategi. En lanserte en søkemotor i et marked fullt av søkeportaler og kataloger. Det var en befrielse for søkere som nå kunne ta utgangspunkt i formuleringer de selv hadde på tungespissen uten å måtte bli belært av en søkemotor med en predefinert forståelse for hvordan behov skulle formuleres. Dette er  essensen bak det som var en unik brukskvalitet.

I tillegg til dette hadde Google en profil som var helt egenartet. En fargeklatt av en logo, med et morsomt navn fremhevet av visuelle elementer. Det at søkemotoren bestod av et tomt grensesnitt var altså ikke bare en befrielse for søkeren det var også unikt og differensierende for merkevaren.

Google leverte på de to grunnleggende markedspilarene: Relaterbar identitet og differensierbar i markedet.

(For de som tviler på merkevarens effekt i søkemotorland har jeg tidligere skrevet om en undersøkelse hvor en fant at avhengig av hvilken søkemotor som presenterte et identisk resultatsett gav testpersonene ulik score.)

Når dagens norske søkemotorer har et kjempefokus på ”googlability” er det egentlig ikke noen grunn til å undre seg over hvorfor det er så små bevegelser i et lavinteressemarked som søk? (En lite høytidelig e-postundersøkelse på min forrige arbeidsplass viste at på spørsmålet ”Hvilke nettsider besøker du daglig?” var det ikke en person som nevnte Google eller en annen søkemotor).

Brukskvalitet er ikke lenger en differensierende kvalitet, og spesielt i søkemotormarkedet er det lenge siden det var det.

Både Kvasir og Sesam blir usynlige fordi de ikke har en sterk nok personlighet (Sesam har i det minste en profil, Kvasir ser ut som om de forsøker å gjemme sin). Og usynlige markedsaktører med like ambisjoner for brukskvaliteten sliter med å bryte gjennom samme hvor gode produktene er. Som jeg hørte i en podcast for ikke så lenge siden ”Why benchmark on best practice when what you need is next practice”.

Nå er det tydeligvis ikke så mye unikt med Kvasir sin produktportefølje, ettersom en må ty til brennende hår og truser på TV, men for Sesam sin del har en ett sett med egne søketjenester gjennom kategoriene sine. (Og for ordens skyld så har undertegnede tidligere jobbet med Sesam i over et år, der av kjennskapen). Skal en slå markedslederen må en finne på noe annet en å emulere den gode brukervennligheten, en må være unik, og i dette markedet betyr det fokus på egne tjenester og en identifiserbar, tydelig og differensierende merkevare.

Fremtidens søkemotormarked vil ikke lenger handle om søkemotorgrensesnitt, men integrerte søk og resultater. Det vil handle om å kunne merke ut ord i en tilfeldig tekst som åpner den siden søkemotoren mener er riktig, en ny knapp blar videre i resultatsettet til en er fornøyd eller prøver noe nytt. Fremtiden handler om semantisk web som forstår hvilken kategori du er interessert i og som fjernlagrer resultatet på det håndsettet en måtte ønske, eller husker det så du kan lete det opp igjen senere.

I fremtidens søkemotormarked er det ikke Google som er markedslederen. For å ta over må man slutte å tenke slik som Google og heller gjøre noe som blir lagt merke til og som en kan fokusere på.

Foto: Si1very på flickr.com

Vær bevisst på fargebruk, der finnes mange blindgater og fallgruver.

Ettersom farger for flere aktører tilsynelatende er det eneste som skal vedlikeholde merkevaren på nett er det enda viktigere at en har kjennskap til noen av de åpenbare fellene.

Farger er både det sterkeste visuelle virkemiddelet en har tilgang til i skjermbasert kommunikasjon (E.tufte), og er det første hjernen reagerer på (T.Steinbo). Samtidig er effekten fargen har på mottakerene både basert på innlært kulturell assosiasjon (symboloverføring som blått=finans og grønt=miljø) og psykologisk symbolverdi (underbevisste påvirkninger som negativ, positiv, grumsete, tydelig, osv.)

Farger blir sjelden de samme på nett som i en brosjyre, roll-up, avisannonse eller kontorrekvisita. Dette har med monitorens måte og vise farger på sammenlignet med andre medier. Men også, i likhet med TV, at monitorer er kalibert svært forskjellig og vil sjelden vise de samme nyansene fra en skjerm til en annen.

Likevel er det viktig å kjenne til at det blir en grunnleggende endring når fargen lyser ut fra en monitor (og den vil være satt sammen av primærfargene rød, grønn og blå) i forhold til nå lys avdekker den på papir (hvor primærfargene er rød, gul og blå). Og at den lett kan fremstå som sterkere på skjerm, mer oppmerksomhetskrevende og den kan trekke sterkere frem deler av fargespekteret som ikke kom så tydelig fram på papir (med unntak av primærfargene er alle farger sammensatt av flere farger, en monitor kan til eksempel fremheve gul, mens det på papir ville være grønn som preger fargen). Dette kan gi en helt annen farge med en helt annen assosiasjon og symbolverdi en det som er tiltenkt.

Det andre problemet er miljø. Farger er sterkt preget av miljøet en blir plassert i og en farge som plasseres ved siden av en varm sekundærfarge (til eksempel rød) vil fremstå som helt annerledes en dersom en ble plasser sammen med en kald sekundærfarge (til eksempel blå). Nå er de fleste nettsteder ikke bygget med en god helhetlig vurdering av funksjonen til primær og sekundærfarger i sammenheng og det en ofte vil oppleve er at farger som på en sterk og bevisst måte blir bygget opp i trykte medier må stå alene på en nettside, kun supplert av hvit bakgrunnsfarge, svart tekst og med blå (huff og huff) linker.

Skal fargepaletten være det eneste en tar med seg over til nettløsningen er det enda viktigere at man er sikker på at bruken forsterker og viderefører de verdiene en skal formidle. Dette krever mer av designeren en å plassere fargen bak logoen på toppen av nettstedet og kanskje i en venstrekolonne (supplert av en anonym beige eller grå bakgrunnsfarge for å ikke vekke mistanke).

Selvfølgelig burde alle alarmbjeller kime når fargene på nettstedet er det eneste virkemiddelet som er identifiserbart med merkevareprofilen. Men det er liketil et av de viktigste og raskeste kjennetegnene til merkevaren så det er avgjørende å få det riktig.

Det en trenger å vite om kundene

Dersom det ikke finnes ”brukere” hvordan skal du da vite hvilke spørsmål som må besvares på dine nettsider?

Selv prøver jeg ganske enkelt "bare" å forstå kundenes ”fab!”:

Forventing: Det handler både om å levere i forhold til å imøtekomme forventingene før en besøker kommer til deg for første gang, men også å skape de riktige forventingene i forhold til hvilke verdier vi representerer og leverer.

Ambisjon: Løsningen er ofte bare et lite verktøy eller hjelpemiddel i en større oppgavehåndtering - en av mange deler i en prosess. Hva er den overliggende aktiviteten? Når og hvordan kommer løsningen inn? Og hva er det den skal presentere og levere i de ulike fasene?

Behov: Hva er det kunden trenger? Hva er det en vet en trenger? Dette er to ulike prosesser. En besøkende er ute etter å løse en oppgave, men det kan både være det at de forespeiler seg selv feil løsning eller bare en del av den. Løsningen må forstå, veilede og supplere.

Valg av designer er avgjørende for merkevaren. Får du velge?

Designere er like allsidige og forskjellige som et fransk ostefat. Likevel får en ofte ikke velge designer til sin nettløsning,

En merkevareprofil er bare et sett med regler  som må følges, men innenfor regelverket står designere fritt til å sjonglere slik en måtte ønske. Der er stor sprik mellom ulike designere, og selv om mange kan vøre like gode har de helt klare personlighetstrekk og egenskaper som kan slå positivt og negativt ut for din merkevare.

Finn en som passer. Krev å få innblikk i personlige porteføljer for tilgjengelige designere og velg den som passer merkevaren best. Hvorfor skal en få være med å bestemme regissør eller fotograf basert på personens stil og egenskaper, men når det gjelder designer får en utpekt en for seg.

Jeg har selv sett to ulike designere behandle den samme merkevaren på helt forskjellige måter – begge var godt innenfor merkevareretningslinjene. Den første designeren hadde ikke inspirasjon og fikk merkevaren til å fremstå som nøytral forsiktig og unnskyldende, den andre designere visste hva som skulle til, hentet ut de riktige elementene, på riktig måte, og blåste liv i en organisasjon som plutselig struttet av liv og engasjement.

Forsikre deg du også at valget av designer får merkevaren til å leve, en som får merkevaren til å vibrere og kundene til å miste gapet. Det handler ikke nødvendigvis om å forstå alle detlajer i bransjen din, men og klare å bruke regelboken på en slik måte at merkevarens beste peronslighet ommer frem. Forskjellen kan være en due eller en påfugl.

Brukervennlighet, forventninger, design, merkevare og opplevelser

Design og brukervennlighet er ikke to separerte musefletter som er festet til hver sin hjernehalvdel, det er derimot ei skikkelig hårkringle. To faggreiner avhengig av hverandre for å få en stram og god eller leken og lett løsning.

Brukervennlighet handler om å innfri forventninger. God brukervennlighet involverer byggingen av et grensesnitt som er intuitivt og logisk for den besøkende. Som plasserer innholds- og navigasjonselementer der kunden forventer å finne dem, samtidig som logiske menyvalg og linker viser vei inn til den informasjonen en  er ute etter. God brukervennlighet er ikke en forutsetning for at en løsning er vellykket, men det er et av kravene for at basisforventingene til kunden kan innfries.

Brukervennlighet handler om å forstå kundens behov, deres motivasjon og aspirasjon i forhold til innhold og funksjonalitet. Å sette seg inn i hva som er viktige for gjennomføringen av oppgaveløsningen for så å sette vekt på dette når den besøkende skal utfører prosessen.

Brukervennlighet handler om å forstå at en nettside kun er et verktøy for å løse et overordnet formål, og å tilpasse nettstedets oppgaver etter dette.

Godt design er et håndverk som utfører tre oppgaver. En vil ved hjelp av visuelle hjelpemidler og kunnskap om hvordan hjernen og den besøkende oppfører seg kunne forsterke brukervennlighetsformålene med siden. Visuelle virkemidler er de sterkeste og raskeste verktøyene en har og disse er en nødvendig del av den strategiske brukervennligheten.

Design er også merkevare. Det handler om å formidle de verdier som avsenderen ønsker å plante og forsterke hos den besøkende. Å bygge en merkevare er å skape en identitet som kan identifiseres hos mottakeren og som differensierer en fra konkurrenter og andre aktører. Uten sterk personlighet ser en at besøkende har problemer med å gjenkalle opplevelsen og nettstedet. En har funnet at en markant identitet er avgjørende for lojaliteten fra brukerne. Design er avgjørende for å skape en god merkevare.

Design er også opplevelser. Nettløsninger handler ikke om å ta minst mulig tid. Det handler om å jobbe målrettet med brukervennlighet for å fjerne flaskehalser; oppgaver som den besøkende ikke forventer eller ønsker å bruke tid på. Og så overraske dem med en opplevelse som forsterker merkevaren og / eller oppfattes som en merverdi. En opplevelse er ikke definert som noe spesifikt. Det handler om å skape en merverdi for riktig besøkende i riktig situasjon.

Hver løsning og avsender har unike krav til brukervennlighet og design. Det er vår oppgave og identifisere og definere det riktige omfanget og balansegangen mellom de.

Lojalitet på nett bygges ikke med anonyme merkevarer og digitale kartoteker

For de fleste av landets største merkevarer ser nettsidene fremdeles ut som nøytrale digitale arkiver. Dette er bortspilling av muligheter for aktører som sliter med å bygge lojalitet i overfylte markeder.

Lojalitet kan i følge boka ”Merkevareledelse på Norsk” av Bendik M. Samuelsen, Adrian Peretz og Lars E. Olsen deles inn i tre kategorier. Den konative, den kognitiv og den affektive.

- Eller som boka også sier ”Noen kaller dette lojalitetens tre H-er – handling (konativ), hode (kognitiv) og hjerte (affektiv).”

Den konative lojaliteten er utførelsen av selve lojalitetshandlingen, dette er i følge forfatterne den som de fleste markedsførere fokuserer på i dag. Men den konative lojaliteten er svært sjelden ansvarlig for lojalitet på egenhånd.

Der er en årsak til den utførende lojaliteten, og for å kunne kontrollere og forsterke den er en nødt til å ha kjennskap til og manipulere de kognitive og de affektive verdiene en nettløsning tilbyr.

- Det er den rasjonelle og den følelsesstyrte lojaliteten som er driverne for den utførte handlingen.

Den kognitive lojaliteten er et resultat av egenskaper som en kan rasjonalisere rundt. Som eksempel er både pris, effektivitet og vilkår egenskaper en lett kan forholde seg til og sette som rasjonelle alibier for den utførende handlingen. Rasjonell lojalitet er ofte lojalitet som fungerer på egenhånd, men den er svært konkurranseutsatt.

- Lojalitet basert på pris er kun lojalitetskapende så lenge du kan tilby den beste prisen.

Rasjonelle egenskaper er altså sjelden unike egenskaper, de er konkurranseutsatt og som oftest de som en selv og konkurrentene kniver om når det annonseres.

Den affektive lojaliteten der i mot er den sterkeste og den som kan sette merket i en posisjon uten konkurrenter. Det betyr ikke at merker som spiller på følelser ikke har konkurrenter, men det betyr at de som regel markedsfører seg selv mot en verdi som der ikke er konkurranse om. Så lenge kundene identifiserer med denne verdien vil ikke noen annen aktør kunne ta over ditt sterkeste kort når det gjelder merkevarebygging.

Til eksempel er Melkesjokolade den eneste sjokoladen som er ”et lite stykke Norge”. Konkurrerende merker må forsøke å vinne markedsandeler med andre verdier. Hvor sterk tror en merkevaren hadde vært dersom den skulle vært den billigste sjokoladen, eller den som inneholdt den beste blandingen av ingredienser med den statistisk sett riktige miksen av kakao? Har du noen gang sett en reklame for Melkesjokolade hvor en snakker om hvordan produktet faktisk smaker?

- Formålet med å bygge en merkevare er å skape en unik identitet som kan identifiseres og som differensierer en fra konkurrentene.

Den affektive lojaliteten er den sterkeste, men den er ikke for alle merker. Det handler om å markedsføre den riktige mengden rasjonelle og emosjonelle egenskaper for ditt merke. Rema 1000 er et godt eksempel på dette hvor de gjennom år med markedsføring knyttet til pris også vinner kunders hjerter gjennom gode reklamekampanjer som spiller på følelser.

Hvor flinke er merkevarene på nett? Jeg hevder at de fleste er godt under middels. Det er en overfokusering på rasjonelle virkemidler for uvirkelig rasjonelle kunder. Der er også et stort gap mellom effekten av de virkemidlene en benytter seg av i andre kanaler og det som skjer når disse ukritisk kopieres til nett. Jeg har vanskelig for å se at overføring av fargekoder er nok for å vedlikeholde opplevelsen som merkevaren er satt til å ivareta.

Både Statoil og Hydro svikter i konkurransen mot British Petroleum.
Stratos svikter i kampen mot Melkesjokolade.
Jeg har enda ikke funnet en norsk nettbutikk som har en solid og unik markedsposisjon. (komplett, mpx, elkjøp).

Hvordan lager jeg en fasettert og finnbar verden?

Der er ulike modeller og teorier knyttet til hvordan besøkende skal eller kan finne informasjon i en nettløsning.

Noe av det mest omtalte virkemiddelet det siste året kommer ganske uventet fra en personlighet som har relativt lite med bransjen å gjøre. Donald Rumsfeld forsøkte å avvæpne kritikken mot den amerikanske administrasjonens manglende beviser i sin aggressive forkjøpkrigpolitikk mot Irak. Det legendariske sitatet går noe forenklet i retning av:

”There are known knowns and known unknowns. Then there are unkown knowns and unknown unkowns”.

Dette sitatet er ikke så ulikt den metaforiske modellen Johari Window av Joseph Luft og Harry Ingham om mellommenneskelig kommunikasjon og forhold fra 1955. Denne brukes mellom annet av brødrene Eisenberg og Future Now Inc som eksempel på informasjonsproblemstillingen i deres patenterte overtalelsesmodell Persuasion Architecture.

Johari window baserer seg, i liket med Rumsfeld, på kjent og ukjent informasjon om avsender for avsender og mottaker.

En annen modell som Dan Saffer presenterte på UX Intensive i Amsterdam, som han hentet frem etter å ha gått gjennom Donald Rumsfeld-sitatet, er litt mer håndfast. I modellen begynner Dan med å dele en sirkel som representerer all informasjon i to – en del som representerer nyttig informasjon og en unyttig. Deretter deler han den nyttige delen inn i en kjent og en ukjent del. Til slutt kommer en avmerkning på modellen som skal representere den informasjonen vi ”tvinger” en besøkende til å konsumere for å fullføre sin handling. Formålet er å få denne avmerkningen til å legge seg så tett opp til den nyttige informasjonshalvdelen av sirkelen som mulig.

Begge disse to modellene er likevel mer svevende og metaforiske visualiseringer av teorier en konkrete verktøy som jeg ser hvordan kan tilføre en løsning handlingsmønster og segmenteringer.

Her kommer et siste eksempel inn. Robert Hoekman Jr. presenterer i boken Designing the Obvious en informasjonsinnhentingsmodell fra Donna Maurer i Boxes and Arrows hvor en deler finnbarheten inn etter fire behov:

• Kjent objekt, den besøkende vet hva en er ute etter og i stand til å finne det ved hjelp av kjente begreper og formuleringer. Hjelpemidler er navigasjon, indekser og søk
• Utforskende, de besøkende vet hva de er ute etter, men ikke stand til å formulere begrepene eller nøkkelordene som kan hjelpe dem å finne frem. Hjelpemidler er relevant informasjon.
• Ukjent, besøkende tror de vet hva de er ute etter, men behovet er i realiteten et annet. Hjelpemidler kan være oversiktlige svar som leder inn til ”dypere” informasjon.
• Gjenfinne, besøkende er ute etter å finne tilbake til noe de allerede har besøkt. Hjelpemidler kan være favoritter.

Hvilke teorier eller modeller en benytter seg av er individulet, men alle modellene inviterer til øvelser for din nettside som kan gi interessante og hjelpsomme svar for å forbedre opplevelsen.

Hovedregelen kan vel egentlig til slutt hentes ut fra en annen kjent amerikanske politiker, Robert S. McNamara som i filmen The Fog of War siterer Tommy Thompson under Cubakrisen:

"We must try to put ourselves inside their skin and look at us through their eyes just to understand the thoughts that lie behind their decisions and their actions"

Sometimes I wonder...is my work beautiful because I'm beautiful?

Digital Kitchen har satt sammen denne vanvittige presentasjonen av Designeliten.

Her er alle virkemidler tatt i bruk for å poengtere idiotien bak fordommer knyttet til design og stereotypsettingen av designere.

En film om designverdensmestere med holdninger som "Perfect people make perfect design".

Dersom du sørger over at Først og Sist er tatt av plakaten kanskje denne kan kvikke deg litt opp igjen:

http://www.designerslashmodel.com/

Link via Core77

UX Intensive dag 1 - Design Strategy

Det ble ingen wow-opplevelse Brandon Schauer tok oss med på i sin dag her på Adaptive Path UX Intensive.

Pratingen gikk løst rundt veldig overfladiske ”teorisering” knyttet til "Design Strategy" med noen helt greie eksempler for å levendegjør innholdet.

Men en del viktige ting ble snappet opp, det meste relatert til workshopteknikker. Øvelser og workshops skal både være morsomme og underholdende for deltagerne og et par øvelser som ble nevnt eller gjennomført i workshoppen, slik som "the box", ser jeg for meg kan bli veldig gøy og gjennomføre med kunder.

I "the box" får alle deltagere utdelt en blank pappeske som skal bli innpakningen til produktet deres (i mange tilfeller, nettstedet). Hva er så viktig og så unikt/differensierende at en burde sette det på utsiden av boksen, og hva burde man legge bort.

Øvelsene vi gjennomførte på workshoppen fungerte også veldig bra, og er vel i stor grad bare å gjøre individuelle tilpasninger på i forhold til kunde og produkt og vips så har vi utvidet workshopporteføljen vår.

(Det ble ingen video, jeg ser utrolig trøtt ut i trynet :o)

Opplevelser, opplevelser, opplevelser

Eyes on Darfur er et initiativ fra Amnesty International USA hvor satelittbilder er et av flere verktøy som hjelper til med og engasjere besøkende i konflikten.
(kilde: AlJazeera)

beta.cnn.com har blitt snakket om en del allerede. CNN gjør i likhet med flere andre leverandører vågale skritt i retning av deltagersamfunnet, mer involverende verktøy og mer omfattende verktøy.

Er design fremdeles et verdifult element i brukervennlighet?

Reshma Kumar fra User Experience Blog publiserer et intervju med Luke Wroblewski som inneholder mye god innsikt relatert til design og brukerforståelse.

Personlig satte jeg spesielt pris på svaret og artikuleringen Luke gir på det første spørsmålet: "Er design fremdeles et viktig element i brukervennlighet?" Luke deler design inn i to deler, en han kaller for "personlighet" og den andre han beskriver som "visuell organisering". (I overenstemmelse med egne teorier selv om jeg på denne bloggen kaller de for "merkevaredesign" og "strategisk design".)

Link til intervjuet

Merkelig markedsstrategi på nett fra Norsk Folkehjelp

Kom ved en tilfeldighet akkurat over nettsidene til Norsk Folkehjelp og sitter fremdeles og klør meg selv i hodet over de vurderingene en har gjort når en satte sammen denne løsningen.

Hvor er "solidariteten" Hvor er designet? Hvilke argumenter ligger til vekt når en velger grå som profilfarge for en avsender som "selger" empati, nestekjærlighet og følelser?

Hvorfor er det viktigste, ja kanskje det eneste på siden navigasjon? Hvorfor er fargebruken på boksene så sterk og boksene så dekonstruert fra en mulig helhet at det ser ut som om et barn har kastet rundt seg med legoklosser på stuegulvet?

Og hvorfor bruker de illustrasjoner med en strek som i stor grad "eies" av Posten?

Hvordan beholde kundenes lojalitet på nett?

Siste utgave av Kampanje har kommet i postkassa. Denne gangen handler nett-artikkel om lojalitetsbygging på nett ved hjelp av omtanke og personlighet, og hvorfor brukervennlighet stiller svakere en andre virkemidler i denne sammenhengen.

For orden skyld skriver Karl Magne Lund fra .IXD og Magne Uppmann fra Finn.no om Søkemotoroptimalisering i Kampanjeskolen.

Tre flotte designeksempler

To norske og ett utenlandsk nettsted imponerer på hver sine måter.

Guardian.co.uk, kåret (flere ganger tror jeg) til den beste nettavisen i internasjonale konkurranser. De har nå gjennomført en redesign av forsiden sin. Løsningen er ikke bare balansert og rolig og se på; den gir meg ett flott førsteinntrykk, har en sterk merkevare og bruker flere designteknikker og virkemidler for å gi oversikt. Her har en klart å skape sammenhenger og hjelpe leserne til å orientere seg uten å måtte tenke for mye. Luftig og oversiktlig design for en nettavis å være.

Reitangruppen.no, produsert av Apt, er en lett virksomhetsportal som vant diplom i Visuelt. Det er ikke vanskelig å se hvorfor den utradisjonelle og snedige løsningen med den differensierende og  sterke profilen skiller seg ut fra sine konkurrenter. Litt mye grått (fargepsykologisk sett), men en sterk løsning, og en av de beste løsningene jeg har sett for virksomhetsportaler så langt.

Sist ut er gonow.no, dette er en reiselivsatsing produsert av Making Waves. I forhold til den opplevelsesløse og nettavisaktige visitnorway.com (eller norway.com for den saks skyld) er denne nyere og mer dynamisk. Savner fremdeles en del på ”opplevelse” delen av reisetilbudet, men her er det rikt på funksjonalitet som gjør det mer engasjerende og inviterende og utforske løsningen.

Gapet mellom brukervennlighet og design

En antar en viss skurring, eller kanskje til og med et gap, i dag mellom de som kaller seg selv designere og de som kaller seg selv for brukervennlighetsspesialiteter. Personlig tilhører jeg designmiljøet og mener det er på tide å se på om denne avgrunnen er kunstig.

Mitt utgangspunkt er at brukervennlighet er avgjørende for en hver applikasjon, uten det er løsningen ubrukelig. Men det er også bare et fundament, en plattform som en må bygge en merkevare oppå, en må skape en opplevelse som den besøkende kan engasjere seg i. Løsningen skal med ulik intensitet involvere medlemmet, kunden, spilleren eller deltageren med merket og knytte en lojalitet til de verdiene som merkevaren representerer.

Brukervennlighetsmiljøet – slik jeg forstå det i hvert fall – mener at brukervennlighet er like avgjørende som det jeg mener, men de hevder så at det siste laget er et unødvendig jålete lag som med stor sannsynlighet vil forringe brukeropplevelsen og derfor også gjøre løsningen dårligere. (Her korrigeres jeg gjerne :o)

Nå, etter å ha drodlet innom flere teorier for å se om en kunne finne hvor tornen sitter kom jeg over en seig åpenbaring på TED.com. Denne gangen er det Chris Bangle fra BMW som holder et foredrag hvor han presenterer utviklingsprosjektet Deep Blue som ble startet for å finne etterfølgeren til  SUV’en. Poenget hans kommer helt mot slutten…

Ingeniørene til BMW hadde blitt bedt om å bruke flere måneder på å utvikle nye konsepter samtidig som en hadde gitt designerne de samme oppgavene  - men de to teamene befant seg på hvert sitt sted uten lov til å snakke med hverandre på flere måneder. Etter endt periode møttes alle for å presentere løsningene en hadde kommet frem til? Ingeniørene hadde ingenting, mens designerne hadde tre biler fulle av tegninger og prototyper. Ingeniørene hadde ikke gjort noe galt, så spørsmålet er hvorfor de ikke hadde noe, mens designerne hadde dekket bord? Og svaret er ganske enkelt..

Ingeniører sin rolle er å løse problemer, mens designeres rolle er å skape dem.

Ingeniørene til BMW var ikke i stand til å komme på nye konsepter fordi de var drillet i å løse utfordringene designerne kom med, for dem å sette seg ned å skape en bil var som å be dem om å skape problemer - et helt fremmed scenario.

Tilbake i vår ideelle verden burde man hatt en brukervennlighetselite som med sine ingeniørrøtter løser problemer basert på teknologi og brukerens ønsker om funksjonalitet. Samtidig som en hel rekke designere brukte tiden sin på det de er flinke til – å skape innovative løsninger med masser av problemer og utfordringer som ingeniørene kan kose seg med.

I dag får ikke designerne tid til å skape problemer fordi de bruker all oppmerksomheten sin på å løse dem. Og ingeniørene på sin side må skape designløsninger med tilsvarende liten kompetanse på det feltet.

Det hele blir rotete og en begynner å kritisere hverandre for manglende kompetanse og manglende forståelse for den som vi bygger løsninger for – kunden, medlemmet, spilleren eller deltageren.

Nå, den norske scenen består altså av godtepose av mennesker som snoker rundt i begge leire uten å fokusere på det de er best til, ei heller til å la den andre delen få den kreditten de trenger for å gjøre det de kan. Dette trenger vi for å forstå og respektere hverandres fagfelt og for å kunne fortsette med å produsere de beste løsningene.

Dette er ikke ment som et angrep på noen, men et forsøk på å skape litt forståelse på kryss av bransjene. Det er vanskelig å få frem nyansene i en bloggpost, men er denne kommentaren en barnslig og feilskåret tanke, eller er der en essens av sannhet i den? Jeg hadde satt stor pris på kommentarer til denne posten.

Når bjørnen våkner – de neste årene innenfor interaksjonsdesign blir fruktige!

Det våres på nett og det er varmer å se at nettets emosjonelle evner er i ferd med å bli husvarme og akseptert av det internasjonale UX-miljøet. Ikke lenger er all fokus rettet mot teknologi og funksjonalitet – men det er opplevelsen som teller, det er ”experience design” som nå strekker potene ut av hiet.

Hva er ”experience design”? Dette forklares best ved å nesten gjennomføre et transkript fra forelesningen til Jeffrey Veen om Experience Strategies. Her siterer han Steve Jobs fra 1983 som snakker om produktdesign:

”When you start looking at a problem and it seems really simple with all these simple solutions, you don’t really understand the complexity of the problem and you’re solutions are way to oversimplified and they don’t work.”

I den først fasen er man altså avhengig av eksisterende teknologi for å skape verktøy, og man baserer løsningene på å løse teknologien på enklest mulige måte.

”Then you get into the problem and you see it’s really complicated, and you come up with all these convoluted solutions”

Når man så beveger seg videre fra teknologi møter man det neste utviklingstrinnet; funksjonalitet. En løser kunders definerte behov gjennom å snakke med dem og imøtekomme de ønskene de forteller oss om. Det er her vi er i dag i følge Stephen P. Anderson.

Men, selv om mange kun kommer hit i utviklingsprosessen er vi er på langt nær i ferd med å stoppe opp.

”The really great person will keep on going, and find the key underlying principle of the problem and come up with a beautiful elegant solution that works”

Den neste generasjonen nettsider er opplevelsesfokusert. Nettløsningen skal ikke lenger bare være tilgjengeliggjort og tilrettelagt med enkle stier inn og logiske grensesnitt. Den skal være emosjonelt tilfrestillende og betydningsfullt. Anderson antar at gapet mellom funksjonelt fokus og opplevelsesbasert fokus lukkes til nærmere vi kommer 2008 (link).

Og i tillegg til Anderson og Veen er det ikke bare ukjente visjonære som sier ifra. Store personligheter fra det internasjonale UX-miljøet er på ballen. Jarred Spool holder et foredrag som berører det samme temaet, I tillegg har vi Indi Young med sine Mental Models og Robert Hoekmann jr. med sin bok "Designing the Obvious".

Opplevelsesbasert design beskriver en virkelighet som endelig har kommet dit vi lenge har følt at nettet må gå for å kunne opprettholde kvaliteten og imøtekomme forventningene til kundene og kravene til merkevarene.

Vi kan nå snakke sammen om nettet som mer en bare en sisteleddsapplikasjon for de som allerede har bestemt seg for å kjøpe eller utføre en handling.

Grenselause Grensesnitt

Siste uke har både nye Google Analytics og en preview på Encyclopedia of Life blitt lansert. Begge løsningene viser en nydelig bruk av av dynamisk grensesnitt som oppnås med gjennomtenkt strategisk design tilgjengeliggjort ved hjelp av av teknologi som Ajax og Flash.

Det blir svært tydelig når en får lagt slike eksempler på bordet hvor unødvendig tungvindt og bakstreversk designet på enkelte nettløsninger er i dag - konstruert på basis av konvensjoner adoptert fra ikke-interaktive og ikke-skjermbaserte medier for så lenge som for over 10 år siden.

- Bare tenk hvor mye noe så drakonisk som dagens nettbankopplevelser kan løftes og forbedres med riktig bruk av lignende design og funksjonalitet.

Fargede linker fungerer best

Olympus erfarer at en enkel animert gif i sine e-poster øker konverteringsraten med 49%, selv om 48% av mottakerene sier en blokkerer denne typen e-poster - sier litt om potensialet til litt velplassert animasjon.

I ett tilfelle hvor en testet en animert gif før Valentine’s day, økte konverteringsraten med 203%!!

Undersøkelsen fant også ut at for Olympus sine mottagere fungerte fargede linker bedre en svarte linker – 70% bedre faktisk :o)

Men mer interessant at i de tilfellene hvor en hadde valgt en linkefarge som var lik den som fantes I nærliggende grafikk (”themed colored links” som rapporten sier) – var effekten høyest. Vil dette bety mer helhetlig design og at vi kan vinke farvel til de blå linkene en gang for alle?

Fra MarketingSherpa

Mer info om Flash

Espen viderefører 2010's tidligere poster om flash (del1 og del2) på en lettfattelig og informativ måte. Veldig god innsikt for den som vil vite alt om flash.
Link

Activity-Centered Design

Brukervennlighet er som religion – om man diskuterer det med en religiøs er man ”død indianer” så fort man er litt skeptisk, diskusjonen er over.

Senest i dag kom jeg i en diskusjon med en bransjekollega som nærmes insisterte på at vi gjennomførte brukervennlighetstester på et internprosjekt. Nølende som jeg er – det er ikke så enkelt som at vi bare MÅ gjøre noe - kunne jeg melde at vi kom til å gjennomføre brukersesjoner med ansatte for å se hvordan de ville bruke løsningen, men at det ikke var innenfor prosjektets rammer å begynne med noen brukertesting og rapportskriving.

Det føles uggent, selv om man vinner diskusjonen (eller høfligheten gjør at begge parter bare mumler bort sine siste argumenter) er det som om man alltid taper mot brukervennligheten.

Men hvorfor er det slik? Er brukervennlighet en selvskreven sannhet? Er man på åpent hav uten ror og kompass dersom man ikke slenger seg på trenden? Er ikke brukernes tilbakemeldinger i slike brukertestscenarioer fremprovosert i en sesjon som har så mange feilkilder at å hoppe av i svingen med ti tequilashots innabords virker som en bunnsolid prevensjonsmetode?

Netliferesearch skriver en fin post om dette på sin blogg iallenkelhet.
- Clotaire Rapaille er også inne på det, sammen med Malcolm Gladwell, Dan Gilbert og Dan Saffer.

Der er noe med magefølelsen i forhold til brukervennlighet hvor jeg ikke helt finner roen – der er en balansegang og en innfallsvinkel som jeg ikke har oppdaget enda som vil gi meg løsningen på denne ikke helt finslipte diamanten…

Så ramler jeg over noen gullkorn i den siste boken jeg er innom ”designing the obvious” av Robert Hoekman jr. Han viser til Don Norman’s artikkel om Activity-Centered Design.

ACD er teorien og praksisen om at en skal bygge applikasjoner basert på oppgavens behov – hva skal løses – og hva er den beste måten å gjøre dette på. Brukerens behov er sekundære, ikke enerådende som noen kan mene om brukervennlighet og tilgjengelighet.

ACD ekskluderer ikke brukeren, men sier at ”people will adapt to technology” – noe som vi historisk sett alltid har gjort. Samtidig så vil ACD kunne gi rene oversiktlige løsninger – som tar helheten i oppgaveløsningen med i sammenhengen, ikke isolerte sekvensielle oppgaver som er satt sammen for å løse en oppgave steg for steg.

Activity-centered design er i høyeste grad interessant, nedprioriteringen av fokuset på brukeren og fokuseringen på selve oppgavene er noe som klinger godt når det gjelder å finne frem til en løsning, ”designing the obvious” som Hoekman sier.

Her er to linker til artiklene til Don Norman, jeg dykker ned i dette nå, kanskje jeg til og med finner  ut hvem som drepte JFK :o)
1. http://www.jnd.org/dn.mss/human-centered.html
2. http://www.jnd.org/dn.mss/hcd_harmful_a_clari.html

Loss aversion - hvorfor vi vil ha mer når vi vet det blir værre

Her kommer enda en liten smakebit fra en rapport som vi forfattet for noen uker siden.

Denne gangen er det en beskrivelse av Barry Schwartz (enda mer fra go'boka) sitt prinsipp Loss Aversion.

(også på engelsk, men det kan også være vakkert til tider :o)

Finally we would like to make a point on Loss aversion as described in The paradox of choice by Barry Schwartz. In his book Schwartz claims that if you ask consumers to decide if they want the same product with fewer or more features they would always go for the product with more features. Even though they know they will never need all the features and that the complexity of the added features will complicate the usage of the product.

The reason then for consumers choosing the more feature-rich product is that their feeling of loss of features is felt stronger then their feeling of gain by having fewer features. Which is to say that when you know the product is available with more features the loss of not choosing the added options will be felt stronger than the gain you would feel by having fewer choices. This theory has been used by many businesses even in software design, and it is only natural to transfer it to the analysis of user responses to how they feel about the amount of alternatives on a webpage.

In usability tests they would tell you they want it all – but in reality more choices on a webpage only confuses, paralyzes and turns off a customer. The fewer choices available to the customer the more motivated and satisfied they will be with the choices they make.

Feiltolkning av grafisk design og Flash - del II

Jeg har benyttet uken til å snoke gjennom arkivet til Gerry McGovern i jakten på nyttig info om intranett og bevaring av intern kunnskap. (litt mer spennende en det høres ut :o)

I min ferd gjennom arkivene (som anbefales) snubler jeg over denne grumsete gråsteinen fra Oktober 2005, og jeg tenker med en gang på "flash"-posten som ble publisert her i Desember i fjor.

I posten sin skriver McGovern om sine fordommer mot det begrepet som han kjenner som Flash - i tråd med den tidligere belyste problematikken rundt begrepet beskriver McGovern heller ikke funksjon, men heller hvilken symbolsk verdi "flash" har fått hos motstanderne.

For meg er dette enda et en spiker i kista for de som vil bruke begrepet "Flash" for å beskrive en opplevelse eller en "rik løsning" - noe som mange gode kommentarer på den forrige posten også bekrefter at der er en enighet om.

Noen sitater fra McGovern her:
"The best websites are highly functional. They are task-focused. Graphic design has an important, though limited role. Don’t try and force the Web to be what it’s not." 

"A Flash intro is a fourth-rate attempt at a TV ad by people who won’t get a chance to design real TV ads. They were invented by graphic designers desperate to turn the Web into TV, and who wanted to look cool and win design awards."

"Your website must be useful. It must be fast and convenient, with a navigation that is familiar and simple. The Web is not a brochure, an annual report, or a TV ad. It’s the Web." 

I avslutning noen typiske feilkilder når det gjelder kundens vurdering av nettsiden:
1.McGovern blander sammen grafisk design - som har en rekke livsviktige funksjoner for en webside og en (som der er universell enighet om) noe unødvendidg  Flashintro.
2. McGovern beskriver problemer i arkitekturen og logikken som grafiskedesignfeil? Noe som mange har lett for å gjøre.

Tydelige uenigheter med hva som er godt webdesign

Windows Vista legger frem en side med ett førsteinntrykk, en tydelighet og en lettlesbarhet som ikke bare gjør meg klar til å lese mer. Men førsteinntrykket gjør at jeg VIL at dette skal være ett godt produkt og håper teksten bekrefter det for meg.
http://www.microsoft.com/windowsvista/

"A day in the life of a persuasion Architect" er uenig ettersom de mener at siden ikke har noen tydelig actionpoints eller "passion". De referer i steden for til denne som de mener er lett og forstå og inneholder tydelige elementer av "passion".

Jeg klør meg litt i hodet her og skylder på kulturforskjeller. Stockphotography-bildene til Ubuntu, og et grensesnitt som ikke vekter noen elementer i forhold til hverandre + inneholder mange lite intuitive og irrasjonelt plasserte valg.. Hva er det med denne siden som er bedre en den fra Windows Vista? (med unntak av at Vistaen er "slick" selvfølgelig - der Ubuntu er platt).

Er det noen som leser denne bloggen som har noen tilbakemeldinger her? :o)

Strategi på nett i 2007, en del av historien

Roy H. Williams og Eisenbergbrødrene, som nå driver og drar på seg en selvpålagt HareKrishna åndsbevegelse, informerer oss om følgende viktigheter når det kommer til nettet i 2007:

In 2007, your website will need to deliver: Information. Clarity. Truth.
Your website should be a window into the soul of your company:

1. Anticipate your customer's question.
This is why you must embrace persona-based writing.
2. Answer the question transparently.
Statements that don't ring true will score against you.
3. Make the answer easy to find.
This is a function of website architecture.

(Monday Morning Memo)

---

Dette blir unektelig en viktig del av strategien..

Markedsverktøy - ikke informasjonsverktøy

Det er dette jeg tror på:
Malcolm Gladwell: "People Don't know what they want".
Clotaire Rapaille: "Don't listen to the response but the structure of the response"og "People will tell you what they think you want to hear."

---

Men så kommer konklusjon på rapporten "Mouse Rage" fra SIRC:
"The test results indicate that users want Google-style speed, function, and accuracy from all of the Web sites they visit, and they want it now," according to the SIRC report.

---

Som fører til min respons:
- Det handler ikke om å lage alle nettsider til googliske manifester, men å engasjere og motivere kundene UTEN at det går ut over brukervennlighet og tilgjengelighet.

Vellykket og strategisk brukevennlighet og tilgjengelighet er bare en forutsetning for effekten som er et resultat av verktøy som motiverer og overtaler kundene gjennom følelser og engasjement.

Skal du gjøre lite for alle så kan det godt være at Google burde være et forbilde. Men skal en selge eller overtale kunder og prospects handler det ikke om å lage nøytrale a4-sider som ikke appelerer til noen.

Mulig at problemet til de fleste aktører i dag er at de tror at den eneste inngangen til sine tjenester på nett er gjennom en URL som er identisk med navnet på firmaet eller produktet - og da kan en ikke være så målgruppespesifikk lenger...

Burde vi bruke tid på  utfordre den gode gamle URL'en?

---

link

Nydelig interaksjonsdesign på electrolux sitt Intranett

Electrolux sitt nye Intranett (e-gate) ser helt fantastisk ut.

Uheldigvis har mye surfing og søking ikke ført meg noe nærmere å få se mer av dette intranettet en startskjermen, men for en startskjerm - jeg er så solgt så solgt...

design og produksjon er gjort av Avantime, som ikke har så mye annet spennende å vise til - men dette rekker i massevis..

Enda et lite thumbnailview her...

markedsføring og følelser, Gammelt nytt med Brain Branding

Jeg driver og svelger unna denne artikkelen fra Propaganda..

I kjent stil oppsummerer Propaganda komplisert materiale på en svært overfladisk og ufullstendig måte (link) som forvirrer mer en det forklarer...

Christine Born fra Radiological Society of North America har nettopp publisert en artikkel hvor de definerer begrepet "Brain Branding". Det som kommer frem i kildeartikklene til Propaganda er at Born definerer dette som en ny oppdagelse hvor en har avdekket at hjernen benytter seg av ikke-kognitive prosesser når en behandler eksponeringer av kjente logoer. Og jeg kan ikke skjønne hvordan dette noe på noen måte kan være en nyhet?

Dette har en jobbet med kjempelenge, og markedsførere som Malcolm Gladwell og Seth Godin, internett guruene Bryan og Jeffrey Eisenberg samt forskere som Dan Gilbert, Clotaire Rapaille og Professor Barry Schwartz er bare noen som har jobbet med og diskutert temaet samt kombinert forskning fra flere fagfelter for å bevise dette..

Så hvor er nyheten? Den er gjemt bak den initielle "kjempeoppdagelsen" slik Propaganda beskriver det... Born har funnet ut at kjente merkevarer (testen var på merkevarer fra bil og forsikringsindustrien) skaper aktivitetet i en ikke kognitiv del av hjernen som er forbundet med følelser og positive tanker. Derimot vil mer ukjente merkevarer skape aktivitet på den andre siden av hodet hvor en benytter seg av mer kognitive prosesser samt også har et senter for mer negative følelser.

Oppdagelsen er overfladisk (i hvert fall oppsummeringen) og vanskelig å benytte til noe fornuftig i denne tilstanden. RSNA skal jobbe videre med utdypende undersøkelser, men ingen av de pirker noe i hvorfor det er slik, eller enda viktigere - hva kan vi gjøre med dette?.

... Og det har de tidligere nevnte personlighetene. Så jeg forholder meg foreløpig avkjølt til undersøkelsen og til ferskhetsstempelet til Propaganda et. al.

Linker:
Propaganda
Forskning.no
RSNA

ps: Brain Branding kan du lese om i denne artikkelen fra 2001, så også begrepet er gammetl og brukt..