2010 - Målsetninger, muligheter, nettstrategi, web- og interaksjonsdesign

Estetikk- eller transaksjonsfokus på nett?

En e-handelsløsning er mer en bare ett sett med transaksjoner som kunden eller deltageren skal loses gjennom. En bør derfor være varsom før en sammenligner kjøps- eller behovsprosessen med andre typer applikasjoner. Om produktet er lav- eller høyinteresse og hvilket modus kunden befinner seg i er viktig for om estetiske verdier skal inkluderes i nettstedets oppskrift eller om det eneste kunden trenger er en rask og ryddig skvis gjennom tre, fire skjermer før produktet er på vei i posten.

I rapporten ”Web-store Aesthetics in E-retailing: A conceptual framework and some theoretical implications” kommer Noam Tractinsky og Oded Lowengart med noen teser knyttet til bruk av design og estetikk i e-handelsløsninger.

De to forskerne har sett på ulike typer modus hos kunden og hvilken kategori produktene tilhører for å se om ulike scenarier trenger ulik grad av ingredienssammensetning når det kommer til estetikk, verdier og brukskvalitet.

Tractinsky og Lowengsart sier at om en e-handelsløsning skal fokusere på estetikk (visceral og/eller reflektiv) eller ikke er avhengig av egenskaper ved kunde og produkt som:

• Høy- eller lavinvolveringsprodukt.
• Førstegangskjøpende eller returnerende kjøper.
• Produkt knyttet til glede eller nytte.
• ”Opplevelses”- eller søkebasert kjøpsprosess.
• Soliditet og kvalitet på produktet.
• Spesialitetsprodukt eller ”kolonial”.

Så jeg ikke mister noe i oversettelsen, her er rapportens proposisjoner:

• Under low involvement, aesthetic Web-store design will contribute to consumer attitudes towards the store.
• Under high involvement, aesthetic Web-store design will contribute to consumer attitudes towards the store only if the aesthetic dimension is perceived relevant to the shopping context.
• The aesthetics of a Web store has a stronger effect on decision processes of first-time consumers than of repeat consumers.
• The aesthetics of a Web store are more important for hedonic products than for utilitarian products.
• The aesthetics of a Web store are more important for experience quality products than for search quality products.
• Aesthetic design is more important for Web stores selling durable products than for Web stores selling nondurable products.
• The aesthetics of a Web store is important, in decreasing order, for specialty, shopping and convenience products.

På grunn av manglende kjennskap om og vilje til å lære fra andre kjøpsscenarier opplever vi utstrekt suksessoppskriftkopiering, på tvers av kategorier, på nett. Forhåpentligvis tilfører rapporten mer dybde til diskusjonen om det nye nettstedet estetikk eller transaksjonsfokus

Misforståelsen om bruk av farger i wireframes/prototyper

De fleste interaksjonsdesignere unngår å bruke farger  som virkemiddel når en designer wireframes/prototyper. Årsaken er grei nok; bruk av farger forvirrer mottakeren (klienten/prosjektgruppen), og det er vanskeligere og styre diskusjonen til å handle om funksjonalitet og informasjon når enkelte finner det nesten umulig å se forbi paletter og layout.

Wireframes eller prototyper er et vanskelig dokument å forstå for de som ikke lever i bransjen. Hvorfor vil en da øke forvirringen ytterligere ved blande farger inn i dette også?

Et av hovedproblemene er at wireframene blir oppfattet som design. For å begrense forvirringen for kundene er derfor standarden å trappe ned på de visuelle elementene og forholde seg til mono- eller duotone skisser (en eller to farger). Mest vanlig er svarte strek på hvit bakgrunn eller lys, lys blå bakgrunner i bokser som har en tynn strek/ramme rundt.

Men, på den annen side:

Riktig strategisk fargebruk er svært viktig for å fremme det intuitive grensesnittet, og for å hjelpe kunden til å forstå og finne frem på nettstedet uten å måtte l-e-s-e seg frem. Det er både det raskeste og samtidig et av de sterkeste virkemidlene vi har innenfor kommunikasjon. Brukt strategisk riktig vil farger hjelpe til med å gjøre grensesnittet mer brukervennlig og effektivt for de besøkende.

Spørsmålet jeg stiller meg er om det er opp til den grafiske designeren eller interaksjonsdesigneren å bestemme at farger skal brukes for å mellom annet:

• Utheve/dempe enkelte innholdsflater i forhold til hverandre innad på en skjermflate.
• Tydeliggjøre relasjon og sammenheng mellom informasjon på tvers av et helt nettsted.
• Intuitivt hjelpe den besøkende til å forstå og bruke nettstedet uten å måtte l-e-s-e seg frem til innhold og logikk.

Det er opp til interaksjonsdesigneren og forsterke logikken og nytten av nettstedet, mens det er opp til den grafiske designeren og forsterke disse egenskapene gjennom visuell merkevarebasert kommunikasjon. En interaksjonsdesigner skal altså ikke bestemme farger og gradienter, men skal dokumentere for den grafiske designeren hvor det er viktig at farger brukes.

En interaksjonsdesigner burde bruke farger i wireframene og ta ansvar for den styrken visuelle virkemidler har inn i den strategiske delen av nettdesign. Så får det heller bare kreve en runde ekstra med forklaring i møte de første gangene.

Vedlagt ligger et utkast/wireframe med fargene inkludert. Her bruker vi farger (rødt) for å illustrere søkeapplikasjonens fokus på tvers av alle sider/maler, samt at vi tydeliggjør at der skal brukes farger som merkelapper (blått, gult og grønt) på de ulike underkategoriene for å hjelpe kunden med å identifisere de ulike kategoriene. Vi har også lagt et eget fargelag (lyseblått) bak ”Rådgivning”bolken til høyre for å understreke at denne må visuelt skilles fra det omliggende designet ved hjelp av en bakgrunnsfarge. (pdf )

En av måtene vi forsøker unngå sammenblandingen av wireframes og design er ved å bruke være egne (Objectware) sine profilfarger i alle modeller og verktøy, og unngår derfor å strekke opp noen referanser til kundens profil eller trå inn på den grafiske designerens fagdomene.

Merkevarebygging, aktivitetsfokus og deltageraktiviteter

På nett må en i hvert fall ha tatt stilling til om MAD: merkevarebygging, aktivitetsfokus og deltageraktiviteter skal være en del av markedsstrategien.

I morgen, torsdag, drar jeg over fjellet til Bergen for å holde foredrag for reklamebyrået Konvoi og flere andre sultne aktører vestpå om dette temaet.

Selv om jeg vet at powerpointpresentasjonene mine, som fungerer som backdrops og huskelapper, gir mindre mening uten beskrivelsene, anekdotene og digresjonene under fremførelsen legger jeg ut settet her om noen er nysgjerrig på min vinkling på nettstrategi... spesielt etter den morsomme, men litt for korte debatten med Jostein på webdagene.

Link til fullskjermversjon og flere av mine presentasjoner på Slideshare.

Hysj hysj stille som mus; norske nettsider leker ”sovende indianer” i nesten hele kjøpesyklusen.

De fleste nettsider konsentrerer seg om å håndtere et behov etter at kunden har spesifisert hva en trenger og identifisert et utvalg av tilbydere. Men hvorfor skal nettet av alle kanaler være den eneste som først kommer inn på innspurten når vi kan være med å påvirke både identifisering, definisjon og spesifikasjon av behovet helt fra starten av?

Kjøpesyklusen starter når en kunde identifiserer et behov. Gjennom definering og spesifisering bestemmer en seg for middel for tilfredsstillelse. Mot slutten velger en tilbyder og gjennomfører selve kjøpshandlingen.

Nettsider henvender seg i liten grad til de kundene som befinner seg langt til venstre i kjøpesyklusen. Og de fleste kommer faktisk inn så seint som når kunden har gjort seg ferdig med å definere behov og identifisert tilbydere. Dette betyr at så lenge du ikke allerede er blandt de fire mest foretrukne merkevarene minker muligheten kraftig for å få vist seg frem for kunden.

Dersom en ser dagens nettløsninger i sammenheng med en slik kjøpesyklus er der to svakheter som blir fremtredende:

1. En kunde som er i ferd med å spesifisere et behov og gjennomføre kjøpesyklusen vil identifisere et utvalg tilbydere som en vil sammenligne med hverandre for å velge en vinner. Dersom en ikke er representert ”top-of-mind” innenfor det spesifikke segmentet kunden søker tilfredsstillelse i vil en heller ikke bli med i vurderingen om førsteplassen og bli valgt.

Typisk, vil jeg hevde, gjør nettsiden lite for å plassere seg selv ”top-of-mind” innenfor ett segment eller i hvert av de segmentene en leverer produkter og tjenester i? Satser en på at søkemotoroptimalisering [SEO] og søkemotormarkedsføring [SEM] skal redde inn hele forspranget til konkurrentene? I den sammenheng; bygger SEO og SEM merkevareverdier som forsterker dine muligheter når det endelige valget skal taes?

Flere nettsider i dag presenterer produkter uten å skape en verdi eller tilhørighet til spesifikke  segmenter, en bare presenterer alt over lik lest med like mye nøytralitet og sterilitet. ”Bredde” og ”dybde” i merkevarebygging (som Bendiksen et.al. referer til i boken ”Merkevareledelse på norsk”) er begreper en må ta stilling til også i merkevarestrategien på nett. Skal nettsiden hjelpe oss med å bygge en dyp merkevarekjennskap i et bredt spekter av produkt- og tjenestesegmenter? Eller overlater vi den jobben til andre kanaler? Kaster vi ikke bort en gylden, billig og målbar mulighet dersom vi lar være?

2. Kunsten å selge en vare ligger i å skape et behov hos kunden. Nettsider i dag lar denne prosessen være opp til kunden selv eller andre kanaler som en markedsfører seg i. Skal ikke nettsiden være med å skape et behov? Bare tilfredstille de kundene som på egenhånd har identifisert behovet og funnet at du kan være en god tilbyder?

De fleste andre kanaler fra TV, Print, DM og Radio er med og skaper et tomrom eller et behov hos kunden som dine produkter eller tjenester kan være med å fylle. Med nettsidene sikter en sjelden mot dette markedet, men fokuserer mest på å tilfredstille de som allerede har bestemt seg.

Til eksempel er Komplett.no norgesmester på å formidle varer som kunder allerede har valgt å kjøpe, men de overbeviser ingen som ikke allerede har bestemt seg. Dette fungerer fordi Komplett fyller et tomrom for kjøp og distribusjon av varer. Dessverre virker det som om litt for mange ikke ser forbi dette distribusjonsperspektivet og ender opp med å begrense tilbudet sitt på nett til de som bare skal gjennomføre kjøpehandlingen eller foreta spesifikasjonssammenligninger.

Om nettstrategien er å lukke vindu og dører og sitte helt stille til noen banker på døra, da har vi alle bríkkene på plass, men hva med å pynte huset for gjester, skape drømmer og fullføre kundenes halvskrevne historier.

En nettstrategi er ikke fullkommen før en i det minste har tatt et standpunkt til om en skal være representert i hele kjøpesyklusen eller om en skal overlate det til kunden selv å finne ut at en har et behov som en ønsker å tilfredstille ved hjelp av midler fra deg som tilbyder.

Hyperlinkingens dager er snart talte. Fremtidens smidige grensesnitt kommer enda nærmere.

Hyperlinking bryter opp de naturlige sammenhengene mellom informasjon fordi den tvinger operatøren til å hoppe ut og inn av ulike grensesnitt og kontekster i brukssituasjonen. Dette forringer mulighetene for å skape forståelse og koble informasjon sammen i forståelige håndterbare bolker. Dagens standard for hyperlinking/navigasjonsflyt på nett er derfor ikke optimal for å se og skape sammenheng mellom informasjon.

Hyperlinking er ikke bare en av styrkene i interaktive løsninger, det er også en av svakhetene.

Det er min oppfatning at det er svært unaturlig for mennesker å forholde seg til denne hoppingen, men noe vi har forsøkt tillært oss gjennom bruk av nettet og hypertekstingen der. (Og ofte med stort hell når relasjonene er enkle).

Nå ser vi riktignok nye bedre grensesnitt som utfordrer hoppene mellom statiske sider. Løsninger som Photosynth fra Microsoft hvor en zoomer seg rundt i grensesnittet. (Så får den som mener ”brødsmulene” eller ”stien” i dagens nettløsninger er et like godt alternativ rekke opp hånden).

Eller Encyclopedia of Life som viser et svært ”grenselaust grensesnitt” som en del av sin portal (se demo).

Nå kommer enda et eksempel som får en til å innse hvor steinaldersk dagens grensesnitt er (Anand Agarawala: ”I kind of believe we are in the cave painting era of computer interfaces”). Adverblog linker til en film på Google av grensesnittet på nye Colin McRae Dirt til xbox 360.

MAD - komplisert og sammensatt nettstrategi

I tillegg til kundens fab, finnes der en tilsvarende enkel oversiktsregel for hovedelementer som må vurderes når en legger strategien for løsningens generelle innholdsrammeverk? (der finnes tusenvis av slike modeller, dette er min :o)

MAD er en oversiktlig forenkling av nettsidens strategiske fokus som deler hele strategien inn i tre siloer: Merkevarebygging, Aktivitet og Deltageraktiviteter.

Merkekvare:
Løsningen skal ivareta, videreføre og forsterke de verdiene som en ønsker knyttet til merkevaren og som en knytter til merkevaren i andre kanaler. Dette innebærer alt fra den visuelle identiteten, å innfri fab’en samt gjøre vurderinger rundt involverende og engasjerende  opplevelsesvirkemidler som forsterker merkevaren gjennom nettets beste egenskaper.

Aktivitet:
Ingen besøker løsningen for løsningens del, den er alltid en del av en overordnet aktivitet og situasjon. Løsningen er ofte bare en liten del av de virkemidlene som benyttes for å oppnå det ønskede formålet. For å forstå løsningens rolle og dertil krav må vi sette oss inn i kundens situasjon, gjeldende aktiviteter og identifisere fab’en i den gjeldende sammenhengen. Søkemotoroptimalisering, brukervennlighet og generelt hvordan en finner frem til og på nettsiden er en del av denne prosessen.

Deltageraktiviteter:
I hvilken grad vil deltagerinvolvering forsterke nettstrategien? Vil forum (hvor deltagerne i stor grad styrer innholdet gjennom informasjonsutveksling mellom deltagere), dialog (deltagerne skaper innholdet sammen med avsenderen) eller respons (deltagerne skaper innhold, men agerer på egenhånd), styrke vårt budskapet eller merkevare? Og hvilke virkemidler er riktige for vår strategi?

Verktøy for oversikt og forståelse

Hvordan fungerer konseptmodeller som verktøy for å forenkle forståelsen og forsterke detaljene i et nettprosjekt?

Er dagens eksisterende modeller og verktøy gode nok? Jeg stilte spørsmålet for et par dager siden og tenkte supplere med en referanse til den utforskingen som vi gjør i forhold til nye metoder.

I det siste har vi (gjennom jobben min som rådgiver hos Objectware og utviklingen av en verktøypakke som vi kaller for ”Objectware Experience Framework”) jobbet mye med konseptmodeller for å supplere og erstatte informasjonsarkitekturen [IA] og innholdsoversikten (content inventory) på et prosjekt. Årsaken til dette er litt pga. en magefølelse om at IA har mange svakheter samtidig som IA bare berører en brøkdel av det som en trenger å spesifisere i et forprosjekt.

I tillegg vil en prosjektprosess inneholde en rekke office-dokumenter, e-poster og IM-samtaler som svirrer rundt og definerer ulike deler av prosessen på en tungvindt tekstformat-måte. Behovet for visualisering eksisterer altså ikke bare for informasjonsarkitekturen, men vel så mye for dusinvis av andre konsepter og avgjørelser som må taes i starten av et prosjekt.

En grafisk fremstilling i konseptmodellformat er mye raskere, mer effektivt og tilfører høyere kvalitet til avgjørelsene en tekst- og regnearkformatene vil kunne gjøre.

Hovedideen bak konseptmodeller er å bryte ned forprosjektet i mindre behov og innhold. Og produsere enkle oversiktlige modeller for å presentere konsepter enkeltvis for kunden, meningsytrerne og prosjektmedarbeidere.

Foreløpig har det gitt svært gode resultater. Oversiktlige leveranser, tydeligere konsepter og bedre kontroll på forventinger, innhold og kvalitet både for oss som leverandør og for kunden på andre siden av bordet.

Vedlagt pdf viser noen enkle konseptmodelleksempler for den som er interessert. (pga. prosjektet har jeg vært nødt til å anonymisere innholdet).
Last ned Konseptmodell_objectware_EKS.pdf

Side 1 er en oversikt over hoveddelene av informasjonsarkitekturen. Denne må ses i sammenheng med side 2 som er innholdsoversikten. Side 3 er en definering av hvordan de ulike elementene kobles sammen, og side 4 vises hvordan disse koblingene er for et spesifikt element.

Der er ingen generelle regler for hva som skal i en konseptmodell og ikke. Det tilpasses prosjektets, kundenes og medarbeidernes behov for forklaring, oversikt og forståelse.

Generelle regler for visualisering gjelder spesielt for konseptmodeller, mellom annet: Konsekvent bruk av farger for sette merkelapp på enkelte typer innhold samt understreke sammenhenger. Størrelse for å gi et inntrykk av hierarki. Oversiktlige flater som er bygd opp ut fra et mønster for at presentasjonen skal virke rolig og ikke i seg selv kreve oppmerksomhet. Bevisst forhold til primær og sekundær informasjon.

Aktivitetsopplevelse og situasjonstenking

Kjært barn har mange navn. Selv har jeg ikke vært helt fornøyd med begrepet aktivitetsopplevelse som jeg har skrevet om tidligere (linker nederst).

I en artikkel i siste utgave av Kampanje beskriver Informasjonsleder i Opplysningskontoret for Kjøtt Thomas Tangen det samme konseptet under et annet begrep: situasjonstenking.

”Denne måneden kommer Matprat i ny drakt. Meningen er å skifte fokus fra produkt til situasjon og behov”. Folk tenker ikke ’Nå har jeg lyst på kjøttsuppe’. Vi må tenke situasjon, det er det som driver valgene til forbruker", oppsummerer Tangen.

Matprat har løst dette med å fjerne fokus fra ingrediensene i oppskriftene til temaer: Sunt, Raskt, Tradisjonsmat, Gjester og Kos.

Personlig er jeg ikke helt sikker på at dette er ”situasjoner” i den grad Tangen beskriver det, men likevel er teorien helt i tråd med min egen overbevisning. Nye matprat er en veldig sterk løsning fra Apt; et av Norges sterkeste designmiljøer for nett. Spesielt er det 4-D løsningen på valgene i topplinjalen som hever øyenbrynene.

Relaterte linker:
Aktivitetsfokusert design
Når bjørnen våkner – de neste årene innenfor interaksjonsdesign blir fruktige!
Activity-centered design

Der finnes ingen "brukere"

Augustutgaven av Kampanje har kommet ut til abonnentene (og i bladhyllene) og den inneholder min faste artikkel om nett.

Denne gangen er det tidligere poster på denne bloggen om problemet knyttet til begrepet "bruker" som får oppmerksomheten. Som ingressen sier:

"Så lenge vi omtaler de som besøker våre nettsider som "brukere", vil vi padle rundt som blinde bevere og lage løsninger for dem som gledes kun av å trykke på menyknapper og lese overskrifter."

les tidligere poster om dette her og her.

Høydepunktet for meg når jeg leser denne i etterkant av skrivingen er den billedlige sammenligningen:

"Å benytte seg av ordet 'bruker' når en skal skape løsninger for nett, er som å stille til start i Monty Pythons sketsj '100 meter for folk uten noen form for retnignssan'". Fulgt opp av filmen selv:

Hva skal løsningen inneholde?

Er dagens målgrupper en konsekvens av løsningens innhold eller årsaken til det?

Jared Spool påpeker i artikkelen ”Surviving Our Success: Three Radical Recommendations” at selv om teknologien har endret seg de siste tjue årene har ikke researchmetodikken gjort det. Dette kan enten bety at metodene våre fremdeles er universelle og kvalitative eller at vi benytter oss av modeller for å forstå målgruppene våre som ble konstruert med tanke på 80-tallets enhetlige softwarebrukere som skulle løse oppgaver, ikke utforske, oppdage og bli overtalt.

Altså kan vi sitte med feil verktøy for å forstå komplekse, sammensatte kunder fra alle lag av befolkningen med et fasettert mønster av forventninger, ambisjoner og behov. Et verktøysett med alt for konsentrerte metoder som ikke gir oss et godt nok perspektiv for å imøtekomme, tilfredstille og overraske.

Hvilken påvirkning har disse metodene hatt på utviklingen av applikasjoner og løsninger siste tjue åra, og er grunnlaget for dagens fasitsvar på løsninger misvisende? Dersom metodikken har stått stille, er vi da i utakt med befolkningens naturlige evolusjon?

Løsninger trenger større selvsikkerhet, men samtidig perspektiv. Merkevarer må implementere sterkere virkemidler og drivere. Besøkende sløser gjerne med tiden sin så lenge det oppfattes som en merverdi.

Vi kan være langt mer innholdsrike og fasetterte på nett en vi er  i dag, men det forutsetter at vi vet hvem vi snakker til og hva de trenger for å gjøre det til en dialog. Jeg er derfor enig med Jared om at vi trenger fokus på innovasjon innenfor metodeverket.

Fordi vi henger allerede etter.

Aktivitetsfokusert design

Hva er aktivitetsfokusert design? Det er design som fokuserer på de aktivitetene som skal gjennomføres og ikke tilbakemeldingene fra de uendelig mange fasetteringene med besøkende, brukere, prosjektdeltagere og omreisende som vil ha noe ekstra og mene om nettstedet og dermed også fylle det med unødvendig funksjonalitet som er til hinder for de fleste og forringer løsningens enkelhet, oversiktlighet og tydelighet.

Er aktivitetsfokusert design for alle? Kanskje..

Det handler om å skape mer selvsikre løsninger som ikke vingler og er usikker på hvem som er målgruppen og hva de ønsker av nettstedet. Det handler om løsninger som ikke presenterer informasjon fordi vi kan tilby informasjonen eller funksjonalitet fordi det ikke koster noe å legge det til.

Det handler også om å ikke snakke med brukere men å observere og intervjue kunder, medlemmer eller ansatte. Å stille de rette spørsmålene, og å skape oppmerksomhet rundt det som er felles, og ikke det som er unikt.

Gode nettløsninger er en blanding av flere tilnærminger, denne bloggen tror på en individuell tilpasning mellom aktivitetsfokusert design, merkevare og opplevelser. Hvor ble det av brukervennlighet? Som jeg har nevnt før; brukervennlighet er implisitt del av alle tre, en forutsetning for at de skal virke.

foto: Steven Combs, flickr

Vær bevisst på fargebruk, der finnes mange blindgater og fallgruver.

Ettersom farger for flere aktører tilsynelatende er det eneste som skal vedlikeholde merkevaren på nett er det enda viktigere at en har kjennskap til noen av de åpenbare fellene.

Farger er både det sterkeste visuelle virkemiddelet en har tilgang til i skjermbasert kommunikasjon (E.tufte), og er det første hjernen reagerer på (T.Steinbo). Samtidig er effekten fargen har på mottakerene både basert på innlært kulturell assosiasjon (symboloverføring som blått=finans og grønt=miljø) og psykologisk symbolverdi (underbevisste påvirkninger som negativ, positiv, grumsete, tydelig, osv.)

Farger blir sjelden de samme på nett som i en brosjyre, roll-up, avisannonse eller kontorrekvisita. Dette har med monitorens måte og vise farger på sammenlignet med andre medier. Men også, i likhet med TV, at monitorer er kalibert svært forskjellig og vil sjelden vise de samme nyansene fra en skjerm til en annen.

Likevel er det viktig å kjenne til at det blir en grunnleggende endring når fargen lyser ut fra en monitor (og den vil være satt sammen av primærfargene rød, grønn og blå) i forhold til nå lys avdekker den på papir (hvor primærfargene er rød, gul og blå). Og at den lett kan fremstå som sterkere på skjerm, mer oppmerksomhetskrevende og den kan trekke sterkere frem deler av fargespekteret som ikke kom så tydelig fram på papir (med unntak av primærfargene er alle farger sammensatt av flere farger, en monitor kan til eksempel fremheve gul, mens det på papir ville være grønn som preger fargen). Dette kan gi en helt annen farge med en helt annen assosiasjon og symbolverdi en det som er tiltenkt.

Det andre problemet er miljø. Farger er sterkt preget av miljøet en blir plassert i og en farge som plasseres ved siden av en varm sekundærfarge (til eksempel rød) vil fremstå som helt annerledes en dersom en ble plasser sammen med en kald sekundærfarge (til eksempel blå). Nå er de fleste nettsteder ikke bygget med en god helhetlig vurdering av funksjonen til primær og sekundærfarger i sammenheng og det en ofte vil oppleve er at farger som på en sterk og bevisst måte blir bygget opp i trykte medier må stå alene på en nettside, kun supplert av hvit bakgrunnsfarge, svart tekst og med blå (huff og huff) linker.

Skal fargepaletten være det eneste en tar med seg over til nettløsningen er det enda viktigere at man er sikker på at bruken forsterker og viderefører de verdiene en skal formidle. Dette krever mer av designeren en å plassere fargen bak logoen på toppen av nettstedet og kanskje i en venstrekolonne (supplert av en anonym beige eller grå bakgrunnsfarge for å ikke vekke mistanke).

Selvfølgelig burde alle alarmbjeller kime når fargene på nettstedet er det eneste virkemiddelet som er identifiserbart med merkevareprofilen. Men det er liketil et av de viktigste og raskeste kjennetegnene til merkevaren så det er avgjørende å få det riktig.

De beste flaskehalsene er forventede og ettertraktet og åpner veien inn til morgendagens historiefortelling og oppmerksomhet

Det er ikke noe poeng med en smidig løsning som ikke sparer tid på rett sted – og bruker den fornuftig ved å stjele den tilbake der den skaper merverdi.

Har du en nettstrategi som går ut på å bygge en merkevare på nett? Å fortelle historier sammen med kundene? Å overtale dem på flere måter en å sløve dem med taler om funksjonalitet,  tekniske spesifikasjoner eller tallkåte tabeller. Er løsningen din mer en et rasjonelt supplement til en større markedsmiks? Da handler løsningen om å skape merverdi for de besøkende, og bevisst skape en flaskehals som kommer på bekostning av den tiden de bruker.

Tid er relativt, og spesielt i hodene til irrasjonelle mennesker, eller mennesker som tenker slik mennesker gjør og ikke som akademiske og logiske roboter. Irrasjonalitet er viktig, det er en egenskap som gjør det mulig å vinne kunder og ambassadører uten å måtte være flinkest eller best i klassen på rasjonelle egenskaper. Irrasjonelle mennesker er viktig for uten vår innebygde emosjonelle drivere ville vi ikke vært i stand til å håndtere den enorme mengden markedsbudskap, produkter og tjenester som overøser oss med budskap og egenskaper hver dag. Våre følelser har utviklet seg til å bli vår forsvarsmekanisme mot markedskreftene – og dette gjør det mulig og vinne kunder basert på det en føler med hjertet, ikke bare tenker med hodet.

En god og fyldig nettmarkedsplan involverer salgsargumenter på sidene som videreformidler og forsterker den emosjonelle merkevaren, den enkleste måten å gjøre dette på er å engasjere, involvere og få kunden til å tilbringe mer tid sammen med historiene dine. Formålet er altså å fjerne alle logiske flaskehalser – prosesser som kundene ikke ønsker å bruke tid på og betrakter som kostnader. Og å skape emosjonelle flaskehalser – opplevelser som engasjerer og involverer kundene, som skaper en merverdi, lojalitet og affeksjon.

Det er viktig å stelle med nettsiden sin. Så en ikke ofrer merkevaren for ad-hoc ideer og komitéavgjørelser?

En god tommelfingerregel når det gjelder håndverkere er å ikke benytte seg av de som kjører rundt i skitne vrak. Dersom de ikke bryr seg om hvordan sin egen bil ser ut hvordan forholder de seg da til den jobben de gjør for deg?

Hvilket inntrykk skaper nettsiden din om dine produkter og merkevarer? Godt, dårlig? Flyter designet litt pga. for krevende malverk eller egendefinerte endringer for å tilpasse ”nødvendige” kampanjer og nyheter?

Det er lett å unnvike fra programmet som en godkjente og la til grunn for nettsidens identitet, men er det smart å la kortsiktige behov gå på bekostning av den langsiktige merkevarebyggingen?

Min erfaring er at alle design kan forvitre dersom ikke merkevareansvarlig holder små tilpasningsmonstre i ørene. Når en først har investert i en strategi for en tydelig og differensierende merkevare er det viktigere å ivareta og vedlikeholde denne gjennom å stille strenge krav til innholdet som blir presenteret – fremfor å grise til nettsiden hver gang noen har mikroskopiske og helt unike krav som trenger bare noen små endinger i malverket.

Det en trenger å vite om kundene

Dersom det ikke finnes ”brukere” hvordan skal du da vite hvilke spørsmål som må besvares på dine nettsider?

Selv prøver jeg ganske enkelt "bare" å forstå kundenes ”fab!”:

Forventing: Det handler både om å levere i forhold til å imøtekomme forventingene før en besøker kommer til deg for første gang, men også å skape de riktige forventingene i forhold til hvilke verdier vi representerer og leverer.

Ambisjon: Løsningen er ofte bare et lite verktøy eller hjelpemiddel i en større oppgavehåndtering - en av mange deler i en prosess. Hva er den overliggende aktiviteten? Når og hvordan kommer løsningen inn? Og hva er det den skal presentere og levere i de ulike fasene?

Behov: Hva er det kunden trenger? Hva er det en vet en trenger? Dette er to ulike prosesser. En besøkende er ute etter å løse en oppgave, men det kan både være det at de forespeiler seg selv feil løsning eller bare en del av den. Løsningen må forstå, veilede og supplere.

Er "Supermerkevarene" ambisjonsløse på nett?

“Vi lever i en opplevelsesøkonomi og de emosjonelle faktorene blir stadig viktigere for kunders valg. Norsk næringsliv har bare I liten grad sett mulighetene I dette. Vi er råvareorienterte, og foredling og fokus på immatrielle verdier er unorsk. Det er ikke uten grunn at Norge har få internasjonale merkevarer og at vi ofte overlater til andre å ta foredlingsgevinster og utvikle markedsmakt.”
- Oscar Kipperberg, Formann Superbrands Council/Jury

Sitater er hentet fra forordet til Oscar Kipperberg i boken “Superbrands – En bok om merkevarebygging og sterke merker”. Boka er en utgivelse fra Superbrands Council som fokuserer på sterke merker og merkevarebygging. Som de sier selv: “Superbrand er et uavhengig internasjonalt konsept som fokuserer på merkevarebygging og sterke merker. Nasjonale fagjuryer vurderer merker…”.

Det internasjonale kriterier for et superbrand er: “Alle superbrands tilbyr en emosjonell og/eller fysisk fordel, som målgruppen bevisst eller ubevisste ønsker, kjenner igjen og som de er villig til å betale ekstra for i forhold til konkurrerende merker”

Utgivelsen hyller med andre ord merkevarer som har norsk opphav eller finnes på den norske markedet.

Det som interesserer meg er først og fremst fokus på følelser og den bevisste/ubevisste påvirkningen merket har på mottakeren. Etter å ha lest “Merkevareledelse på norsk” hvor en utover i kapitlene blir mer og mer rasjonell (selv om en påpeker tidlig den “affektive” verdien som er viktig for en merkevare), har brandingspesialistene i denne boken et mye større emosjonelt fokus. (Nå er jo dette ingen lærebok, så en trenger ikke bevise eller utgreie alt som hevdes heller).

Men, når en går gjennom eksemplene i boka er det lett og stoppe opp. Alle beskrivelsene av merkevarene er store, komplekse, rike og involverende. Som Bang & Olufsens visjon “Mot til å overskride grenser for å skape opplevelser som overrasker og varer”, “The Hydro Way” fra Hydro eller ikke minst Finn.no sine uttalte emosjonelle verdier: “Trygt å bruke, til å stole på, inspirerende og underholdende”.

Men hvor godt kommer dette frem på nettsidene? Her har vi utkårende Superbrands som belønnes for å bygge gode merkevarer. Merkevarer som er spesifisert i utallige prosesser (vil jeg gå ut i fra), og hogget i stein for å følges i alle flater internt og eksternt. Hvor gode er de beste norske merkevarebyggerne til å opprettholde og forsterke merkevareverdiene på nett?

I likhet med holdninger som kommer frem boka til Bendik Samuelsen et. al. om merkevarebygging er det en mangel på helhjertede ambisjoner for nett. En har satt seg fast ved at dette kun skal være et verktøy for oppgavehåndtering. En har ikke erkjent det at nettsidene kan være den sterkeste merkevarebyggeren en har, at det kan være en kanal som fremkaller et behov, ikke bare tilfredsstiller det.

Hvorfor er det ikke mer som skjer på nett? Hvorfor virker det som om de har visnet?

http://bangolufsen.no, http://www.hydro.no, http://www.finn.no
konkurrerende merkevarer som gjør det bedre: http://www.nseries.com, http://www.ge.com,

Der er mange gode argumenter på nett, men er det de viktige og de riktige argumentene?

“A man always buys something for two reasons: a good reason, and the real reason”
- JP Morgan

Spørsmålet mitt er om en mener det viktigste en kan gjøre på nett er å levere argumenter som forsterker vinnsersjangsene når det kommer til ”the good reason” eller ”the real reason”?

Jeg er jo tydelig på at jeg personlig mener de fleste norske nettsteder kun selger varer til de som allerede har bestemt seg for å kjøpe. Mens det skranter på langtidsstrategier for merkevarebygging, fremkalling av behov og overtalelse.

Flickr + AJAX = Sant

For dere som allerede bruker Flickr og elsker Ajax. Nå har Flickr blitt enda smartere.

Logg inn og last opp de siste bildene dine. Her er det ikke mange, men noen små og svært intelligente løsninger.

Dette er etter doktrinene til John Maeda (Laws of simplicity) og viser alle skeptikerene hvor usannsynlig enkelt og logisk det kan bli dersom man investerer litt "brainpower", legger til side "den vanlige måte å gjøre det på" og tenker logikk i forhold til oppgaveløsning og fire dimensjoner (den fjerde er dimensjonen er "tid").

Link til Flickr.

CMS konvensjoner er ikke gode løsninger, det er billige og enkelt for alle unntatt mottakeren

Svært mange publiseringsløsninger for SMB markedet i dag er konstruert for å være rimelige for CMS selskapet å produsere, billig for firmaet eller organisasjonen og kjøpe inn og enkelt for redaktøren og publisere i. Disse egenskapene er viktige for eieren av nettstedet, men som mottaker er de irrelevante.

For en som besøker et nettsted er det egenskaper som lesbarhet, disposisjon, visuelle virkemidler, merkevare en trenger etter for å få tilfredstilt sine forventninger og behov. (I følge Gitte Lindgaard må et nettsted være rent, tiltalende og symmetrisk for å skape et godt førsteinntrykk). Og disse egenskapene har aldri kommet spesielt høyt opp på dagsorden i rigide systemer som har fokus på forenklingen av den redaksjonelle rollen.

Poenget er at SMB markedet florer med slike løsninger og en forsvarer dårlige designvalg (eller angriper gode) med argumentet at det er (eller ikke er) i henhold til (u)vanen som har blitt en standard på grunn av CMS-systemenes rammeverk.

Der er få menneskelige hensyn som imøtekommer en besøkende på en standard CMS løsning.

Dette er mer en kommentar eller kanskje en appell. :o) Et CMS system er ikke optimalt for mottakeren, det har en helt annen målgruppe. Vær derfor mer kritisk til standarder og ”best practice”. Det er ikke nødvendigvis kunden din som var i tankene når de standardene ble satt.

Brukervennlighet, forventninger, design, merkevare og opplevelser

Design og brukervennlighet er ikke to separerte musefletter som er festet til hver sin hjernehalvdel, det er derimot ei skikkelig hårkringle. To faggreiner avhengig av hverandre for å få en stram og god eller leken og lett løsning.

Brukervennlighet handler om å innfri forventninger. God brukervennlighet involverer byggingen av et grensesnitt som er intuitivt og logisk for den besøkende. Som plasserer innholds- og navigasjonselementer der kunden forventer å finne dem, samtidig som logiske menyvalg og linker viser vei inn til den informasjonen en  er ute etter. God brukervennlighet er ikke en forutsetning for at en løsning er vellykket, men det er et av kravene for at basisforventingene til kunden kan innfries.

Brukervennlighet handler om å forstå kundens behov, deres motivasjon og aspirasjon i forhold til innhold og funksjonalitet. Å sette seg inn i hva som er viktige for gjennomføringen av oppgaveløsningen for så å sette vekt på dette når den besøkende skal utfører prosessen.

Brukervennlighet handler om å forstå at en nettside kun er et verktøy for å løse et overordnet formål, og å tilpasse nettstedets oppgaver etter dette.

Godt design er et håndverk som utfører tre oppgaver. En vil ved hjelp av visuelle hjelpemidler og kunnskap om hvordan hjernen og den besøkende oppfører seg kunne forsterke brukervennlighetsformålene med siden. Visuelle virkemidler er de sterkeste og raskeste verktøyene en har og disse er en nødvendig del av den strategiske brukervennligheten.

Design er også merkevare. Det handler om å formidle de verdier som avsenderen ønsker å plante og forsterke hos den besøkende. Å bygge en merkevare er å skape en identitet som kan identifiseres hos mottakeren og som differensierer en fra konkurrenter og andre aktører. Uten sterk personlighet ser en at besøkende har problemer med å gjenkalle opplevelsen og nettstedet. En har funnet at en markant identitet er avgjørende for lojaliteten fra brukerne. Design er avgjørende for å skape en god merkevare.

Design er også opplevelser. Nettløsninger handler ikke om å ta minst mulig tid. Det handler om å jobbe målrettet med brukervennlighet for å fjerne flaskehalser; oppgaver som den besøkende ikke forventer eller ønsker å bruke tid på. Og så overraske dem med en opplevelse som forsterker merkevaren og / eller oppfattes som en merverdi. En opplevelse er ikke definert som noe spesifikt. Det handler om å skape en merverdi for riktig besøkende i riktig situasjon.

Hver løsning og avsender har unike krav til brukervennlighet og design. Det er vår oppgave og identifisere og definere det riktige omfanget og balansegangen mellom de.

Lojalitet på nett bygges ikke med anonyme merkevarer og digitale kartoteker

For de fleste av landets største merkevarer ser nettsidene fremdeles ut som nøytrale digitale arkiver. Dette er bortspilling av muligheter for aktører som sliter med å bygge lojalitet i overfylte markeder.

Lojalitet kan i følge boka ”Merkevareledelse på Norsk” av Bendik M. Samuelsen, Adrian Peretz og Lars E. Olsen deles inn i tre kategorier. Den konative, den kognitiv og den affektive.

- Eller som boka også sier ”Noen kaller dette lojalitetens tre H-er – handling (konativ), hode (kognitiv) og hjerte (affektiv).”

Den konative lojaliteten er utførelsen av selve lojalitetshandlingen, dette er i følge forfatterne den som de fleste markedsførere fokuserer på i dag. Men den konative lojaliteten er svært sjelden ansvarlig for lojalitet på egenhånd.

Der er en årsak til den utførende lojaliteten, og for å kunne kontrollere og forsterke den er en nødt til å ha kjennskap til og manipulere de kognitive og de affektive verdiene en nettløsning tilbyr.

- Det er den rasjonelle og den følelsesstyrte lojaliteten som er driverne for den utførte handlingen.

Den kognitive lojaliteten er et resultat av egenskaper som en kan rasjonalisere rundt. Som eksempel er både pris, effektivitet og vilkår egenskaper en lett kan forholde seg til og sette som rasjonelle alibier for den utførende handlingen. Rasjonell lojalitet er ofte lojalitet som fungerer på egenhånd, men den er svært konkurranseutsatt.

- Lojalitet basert på pris er kun lojalitetskapende så lenge du kan tilby den beste prisen.

Rasjonelle egenskaper er altså sjelden unike egenskaper, de er konkurranseutsatt og som oftest de som en selv og konkurrentene kniver om når det annonseres.

Den affektive lojaliteten der i mot er den sterkeste og den som kan sette merket i en posisjon uten konkurrenter. Det betyr ikke at merker som spiller på følelser ikke har konkurrenter, men det betyr at de som regel markedsfører seg selv mot en verdi som der ikke er konkurranse om. Så lenge kundene identifiserer med denne verdien vil ikke noen annen aktør kunne ta over ditt sterkeste kort når det gjelder merkevarebygging.

Til eksempel er Melkesjokolade den eneste sjokoladen som er ”et lite stykke Norge”. Konkurrerende merker må forsøke å vinne markedsandeler med andre verdier. Hvor sterk tror en merkevaren hadde vært dersom den skulle vært den billigste sjokoladen, eller den som inneholdt den beste blandingen av ingredienser med den statistisk sett riktige miksen av kakao? Har du noen gang sett en reklame for Melkesjokolade hvor en snakker om hvordan produktet faktisk smaker?

- Formålet med å bygge en merkevare er å skape en unik identitet som kan identifiseres og som differensierer en fra konkurrentene.

Den affektive lojaliteten er den sterkeste, men den er ikke for alle merker. Det handler om å markedsføre den riktige mengden rasjonelle og emosjonelle egenskaper for ditt merke. Rema 1000 er et godt eksempel på dette hvor de gjennom år med markedsføring knyttet til pris også vinner kunders hjerter gjennom gode reklamekampanjer som spiller på følelser.

Hvor flinke er merkevarene på nett? Jeg hevder at de fleste er godt under middels. Det er en overfokusering på rasjonelle virkemidler for uvirkelig rasjonelle kunder. Der er også et stort gap mellom effekten av de virkemidlene en benytter seg av i andre kanaler og det som skjer når disse ukritisk kopieres til nett. Jeg har vanskelig for å se at overføring av fargekoder er nok for å vedlikeholde opplevelsen som merkevaren er satt til å ivareta.

Både Statoil og Hydro svikter i konkurransen mot British Petroleum.
Stratos svikter i kampen mot Melkesjokolade.
Jeg har enda ikke funnet en norsk nettbutikk som har en solid og unik markedsposisjon. (komplett, mpx, elkjøp).

Faglig kunnskapsløshet knyttet til valg av skrifttyper på nett

Grafiske profilmanualer og merkevareretningslinjer har en tendens til å velge Arial eller Verdana som skrifttype på nett, men er dette god merkevarebygging?

Merkevarebygging handler om oppmerksomhet, identifisering og differensiering. Og det er mer vanlig en uvanlig at fagpublikasjoner sier at uten differensiering ingen merkevarebygging (ingen unike knagger og henge assosiasjonene på).

Derfor undrer jeg meg fremdeles over firmaer og organisasjoner som i alle kanaler og publikasjoner benytter sin egen differensierende og personlige skrifttype, men som på nett identifiserer Verdana eller Arial som merkevarefont.

Når brorparten av alle nettsteder benytter seg av en av disse to skrifttypene er det ikke noe differensierende ved de. Disse to fonten er ”systemfonter” som MÅ brukes for at nettstedet skal være lesbart i alle nettlesere og operativsystemer. Men de svært lite med merkevarebygging å gjøre!

Valg av skrifttype for brødtekst på nett er avgjørende for å skape en god og konsekvent fremstilling av tekst, men når alle kun benytter Arial eller Verdana representerer de ikke noen egenskaper eller verdier i seg som vil hjelpe deg å skille deg ut fra andre nettsteder og konkurrenter.

Merkevarefonten på nett bør være den samme som i alle andre kanaler, det handler om å legge igjen de samme differensierende assosiasjoner i bevisstheten og underbevisstheten til mottakeren hver gang en møtes, dette gjør en ikke ved å fremstå som kjønnsløs på nett.

sIFR er en av teknologlogiene som lar deg implementere dine egne merkevarefonter i overskrifter og andre uthevninger for å personliggjøre og styrke merkevaren gjennom fontbruk på nett.

Link til dokumentasjon og ressurser knyttet til Sifr:

sIFR Documentation & FAQ
sIFR 2.0: Rich Accessible Typography for the Masses

Nettsider kan ikke skape opplevelser, bare legge til rette for dem.

En opplevelse er noe som kunden selv skaper ut i fra de verktøyene en får tilgjengeliggjort. Engasjerende og involverende løsninger er derfor kun et virkemiddel for å skape en opplevelse ikke en opplevelse på egenhånd.

Lena Mossberg, forfatter av boka ”Å skape opplevelser. Fra OK til WOW!” forteller forskning.no (og det populærvitenskaplige tidsskriftet Magma) om hvordan s en kan skape ekstraordinære opplevelser i opplevelsesøkonomien.

Der er to forutsetninger for å kunne få en kunde til å leve seg inn i en historie, det ene er avkobling (en pause de hektiske hverdagsoppgavene) og det andre er at kunden selv må delta i å skape opplevelsen.

(Denne pausen fra det virkelige liv handler ikke om å drømme om prinser og prinsesser slik som en tidligere tenkte på avkoblingsbehovet. Et godt eksempel er Dove som fant ut at dette er passé, nå vil en heller drømme om sitt eget virkelig liv, middag med venner, opplevelser i eksisterende sosial strukturer osv. )

En kunde kan ikke bare delta i en slik opplevelse, en må inviteres inn i et opplevelse rammeverk/historie og så må kunden engasjere seg og fullbyrde opplevelsen på egenhånd.

Seth Godin beskriver det samme. Vi kan ikke bare fortelle en historie til en kunde og få dem til å tro på oss. Kundene har allerede halvfullførte historier, det er disse historiene en markedsfører må finne tak for å kunne fullføre med den siste halvparten.

“We do not sell ‘furniture’ at Domain.  We sell dreams.  This is accomplished by addressing the half-formed needs in our customers’ heads. By uncovering these needs, we, in essence, fill in the blanks. We convert ‘needs’ into ‘dreams.’ Sales are the inevitable result.”
- Judy George, Domain Home Fashions

En opplevelse er en del av et sosialt rom som består av kunden, miljøet og de andre kundene. En opplevelse er altså ikke noe du opplever uten å involvere deg med omgivelsene eller dele opplevelsen med andre.

Lena Mossberg skriver om det sosiale rommet i sammenheng med restaurantbesøk og reiseopplevelser, men i deltagersamfunnet så blir nettet ikke noe unntak. En kan til og med si at med økt involvering på nett har det blitt lagt til rette for enda sterkere opplevelser og historier.

Som avsendere er alt vi kan gjøre å presentere et rammeverk med virkemidler som gjør det lettere for kundene å skape sine egne opplevelser sammen med andre. Men vi må og må passe på at dette rammeverket er både differensierende nok til å skille oss ut fra konkurrentene samtidig som det er fokusert nok til å skape de riktige merkevareverdiene.

Bilde: Roaming Vegas

Strategi og fem faser for internett

Hvilke motivasjoner er det som leder produksjonsprosessene til dine nettløsninger og nettapplikasjoner? Hvilken fremgangsmåte eller virkemiddel er grunnleggende for identifisering av behov i forhold til innhold og funksjonaliteten?

Henger målsetningene sammen med formålet? Er der mer innhold og funksjonalitet en behovet skulle tilsi?

Baserer innholdet i løsningen seg på mulighetene knyttet til funksjonalitet, brukernes ønsker eller er fokus på kostnadseffektivitet og ”nice to know”?

Utviklingen av nettløsninger kan plasseres i fem faser, hvilken fase tilhører ditt prosjekt?

Teknologi: Løsninger som ser på hva teknologien kan få til? Og implementer der etter. Dette er i stor grad holdningen fra starten av IT-revolusjonen hvor en så på mulighetene i programvaren for å kunne identifisere muligheter, løsninger og virkemidler.

Bruker: Der finnes ingen brukere, likevel er det noen som sporer opp mennesker, gir dem fiktive roller og oppgaver, og bruker dem for å identifisere relle behov og ønsker. Problemet med dette er at en får mange ufiltrerte tilbakemeldinger som ikke konsentrerer seg om det virkelige behovet, men er mer knyttet til ønsker og ideer. Dette kan være vel og bra, men en ender ikke opp med fokuserte løsninger, bare enda mer mettede sider med for mye funksjonalitet som alt for få trenger.

Kostnadseffektivitet: Dan Saffer påpekte i ett foredrag at kostnadseffektivitet har fått så stort fokus at det fortjener sin egen fase. Når løsninger ble målt kontinuerlig for ROI og andre mer eller mindre målbare suksesskriterier førte dette til at en fikk et helt annet fokus på hvem en skapte løsningen for. Og trygghet i forhold til verdiskapning kom gjerne fra firmaene sine egne mål fremfor kunden sine reelle behov.

Informasjon: Hvilken informasjon trenger de, og hvilken informasjon hadde vært fint om vi kunne lagt ut. Dette er mer en ”økningsøvelse” i forhold til innholdet og omfanget på en nettside, og har veldig mye med ideer og store visjoner om kunnskapsinnhentning og ”nice to know”. Også en tanke misvisende for kvaliteten og effektiviteten på løsningen.

Sammenheng: I hvilken kontekst skal nettsiden fungere, hvilken del av oppgaven skal den løse og hva er det egentlige fokuset til kundene når de bruker applikasjonen. Hvilken prosess skal nettsiden hjelpe til med og løse, og hva er viktig og nyttig å plassere på nett versus andre kanaler?

Som Robert Hoekman sier . “The application itself is not a goal at all – it’s an obstacle between the user and their goal.”

Hvor de fire første fasene i stor grad handlet om, eller endte med å handle om økning av løsningens muligheter og tilgjengelig funksjonalitet handler den siste fasen om å forstå oppgavene som skal løses og designe løsningen sømløst i henhold til dette behovet.

Vi kan se fremover til mer fokuserte, effektive og relevante nettsider.


Kilde: Peter Merholz, ”Experience IS the product ... and the only thing users care about”
Kilde: Dan Saffer
Kilde: Jesse James Garrett, "Experience Strategies"

powered by ODEO

Applaudert strategiverktøy og helhetlig arbeidsmodell for digitale løsninger

Er du en av de som setter pris på en god arbeidsmodell eller forsøker å holde deg oppdatert på nye/andre sine arbeidsmetodikker? Kilden til all informasjon rommer disse to svært nyttige posterne fra Namahn og Todd Warfel.

1. Call history er et eksempel på en ”compiled task analysis”. Dette er en kombinasjon mellom "Personas" , "Mental Models" og "Task Analysis". Disse tre metodene debateres varmt i artikler og på blogger på nett, hvor en i diskusjonene kan se en enighet om at det er en kombinasjon av de ulike modellene som er den beste løsningen – hver for seg er de for svake og håndterer et for snevert perspektiv i forhold til den informasjonen som behøves for å kunne konseptutvikle, designe og produsere en ”digital applikasjon”.

Todd Warfel har publisert sin ”løsning” på problemstillingen som de kaller for ”compiled task analysis”. En svært oversiktlig struktur over en liksom-person (personas) sine behov, oppgaver, mulige løsninger og sammenhengen alle elementene er satt i. Når en får alt dette inn i en oversikt begynner verktøyene å bli kraftige.

2. ”The user centered design of digital products” fra Namahn er en oversikt over de verktøy og faser som inngår i en utviklingsprosess for en digital applikasjon eller løsning. Modellen setter verktøy, øvelser, rapporter og faser i en sammenheng, linker de mot hverandre på kritiske punkt og kommer med små beskrivelser av hvert element. Alt plassert på en tidsakse, med svært gode konsepter knyttet til når hver delprosess burde slås sammen med andre og når de anbefales å kjøres for seg.

Dette er en av de mest komplette og oversiktlige modeller for produksjon av digitale produkter som jeg har sett, og denne kommer til å henge på veggen fremover som en plukk- og huskeliste for min egen del (og da hjelper det selvfølgelig at den ser svært fin ut :o)

Link til Call History - Compiled Task Analysis (pdf)
Link til The user centered design of digital products (pdf)