2010 - Målsetninger, muligheter, nettstrategi, web- og interaksjonsdesign

Personas, et godt verktøy eller bare en god ide?

Personas diskuteres heftig på nett for tiden. Etter at Alan Cooper introduserte dem med brask, bram og suksess for it-sektoren for mange herrens år siden har de nå begynt å få litt motstand fra enkelte deler av bransjen.

Første gang jeg la merke til dette var vel i boken Designing the Obvious av Robert Hoekman jr. som artikulerte min egen oppfatning av svakhetene til verktøyet.

Personaser lar for mye av det gjenstående tankearbeidet bli etterlatt til designeren selv, noe som vil gjøre at individuelle oppfatninger vil være styrende for fortolkningen av behovet og driverne til de man lager løsningen for – som gjør at man er tilbake der man startet i forhold til å hjelpe designerene med å skape de beste løsnignene.

Bloggen Disambiguity skriver en kritisk artikkel til fenomenet:
"I first came into contact with personas in an academic context. They seemed like a nice idea but I tended to use them to justify my design rather than to guide design, which seemed kind of back to front."

Activity-Centered Design

Brukervennlighet er som religion – om man diskuterer det med en religiøs er man ”død indianer” så fort man er litt skeptisk, diskusjonen er over.

Senest i dag kom jeg i en diskusjon med en bransjekollega som nærmes insisterte på at vi gjennomførte brukervennlighetstester på et internprosjekt. Nølende som jeg er – det er ikke så enkelt som at vi bare MÅ gjøre noe - kunne jeg melde at vi kom til å gjennomføre brukersesjoner med ansatte for å se hvordan de ville bruke løsningen, men at det ikke var innenfor prosjektets rammer å begynne med noen brukertesting og rapportskriving.

Det føles uggent, selv om man vinner diskusjonen (eller høfligheten gjør at begge parter bare mumler bort sine siste argumenter) er det som om man alltid taper mot brukervennligheten.

Men hvorfor er det slik? Er brukervennlighet en selvskreven sannhet? Er man på åpent hav uten ror og kompass dersom man ikke slenger seg på trenden? Er ikke brukernes tilbakemeldinger i slike brukertestscenarioer fremprovosert i en sesjon som har så mange feilkilder at å hoppe av i svingen med ti tequilashots innabords virker som en bunnsolid prevensjonsmetode?

Netliferesearch skriver en fin post om dette på sin blogg iallenkelhet.
- Clotaire Rapaille er også inne på det, sammen med Malcolm Gladwell, Dan Gilbert og Dan Saffer.

Der er noe med magefølelsen i forhold til brukervennlighet hvor jeg ikke helt finner roen – der er en balansegang og en innfallsvinkel som jeg ikke har oppdaget enda som vil gi meg løsningen på denne ikke helt finslipte diamanten…

Så ramler jeg over noen gullkorn i den siste boken jeg er innom ”designing the obvious” av Robert Hoekman jr. Han viser til Don Norman’s artikkel om Activity-Centered Design.

ACD er teorien og praksisen om at en skal bygge applikasjoner basert på oppgavens behov – hva skal løses – og hva er den beste måten å gjøre dette på. Brukerens behov er sekundære, ikke enerådende som noen kan mene om brukervennlighet og tilgjengelighet.

ACD ekskluderer ikke brukeren, men sier at ”people will adapt to technology” – noe som vi historisk sett alltid har gjort. Samtidig så vil ACD kunne gi rene oversiktlige løsninger – som tar helheten i oppgaveløsningen med i sammenhengen, ikke isolerte sekvensielle oppgaver som er satt sammen for å løse en oppgave steg for steg.

Activity-centered design er i høyeste grad interessant, nedprioriteringen av fokuset på brukeren og fokuseringen på selve oppgavene er noe som klinger godt når det gjelder å finne frem til en løsning, ”designing the obvious” som Hoekman sier.

Her er to linker til artiklene til Don Norman, jeg dykker ned i dette nå, kanskje jeg til og med finner  ut hvem som drepte JFK :o)
1. http://www.jnd.org/dn.mss/human-centered.html
2. http://www.jnd.org/dn.mss/hcd_harmful_a_clari.html

Anekdoter, den viktigste interaksjonen

Når du først snapper opp et nytt begrep så legger du som regel mer og mer merke til det. De siste dagene har "anekdoter" vært helt ytterst på følehårene mine.

Ira Glass, Radio-veteran fra USA, deler noen tanker med oss på youTube om det grunnleggende for historiefortelling og presentasjoner. I den første av fire filmer er fokus på grunnsteinene i en hver presentasjon - anekdoter og "the moment of reflection". Hvor anekdotene er historiefortellingen som gjør at mottakeren sitter på kanten av setet sitt og følger spent med på hver nye iterasjon av fortellingens fortsettelse. (fra presentation zen)

Seth Godin nevner så i sin post som jeg nettopp har lest at anekdoter er de sterkeste interaksjonene vi kan ha. Ettersom de brenner seg fast og blir husket lenge etterpå.

Siste link er egen erfaring fra flere presentasjonsmøter hvor jeg har vært mottaker. Det er ikke powerpointen eller det som presentøren har forberedt seg på å fortelle som gjør at vi klarer å sette oss inn i budskapet og huske det. Det er de små digresjonene, de små anekdotene som gjør at alle brikkene faller på plass og at det får en designert "parkeringsplass" i hjernen. - min i hvert fall :o)

Fra Free dictionary:
Anecdote -  A short account of an interesting or humorous incident.

Tony Robbins om følelser

Tony Robbins sitt foredrag fra TED 2006 oppsummeres kjapt:

What shapes us?
Two invisible forces: State and our model of the world.

What drives us?
1. Target (6 needs)
    a. The needs of the personality: certainty, variety, significance, connection & love
        - Everbody can reach these.
    b. The needs of the spirit: you must grow, contribute beyond ourselves
2. Map (how do we get there)
3. Fuel: Emotion

Les noen sitater på bloggen min: link

Kort sagt handler alt om å drive og styre egne emosjonelle krefter.

Nye presentasjoner om strategi på nett

Forrige uke var jeg en tur i Stockholm og holdt presentasjon for en veldig spennende ny kunde om tilstandsrapport og muligheter på nett.

Først ut var hovedpresentasjonen som handler om design og følelser. ("The important effect on emotion and design on the customer, their experience and their motivation to purchase").

Deretter kjørte jeg gjennom to nye presentasjoner om scommerce og Dialogue on Dialogue (presentasjonen ble holdt på engelsk)

Som vanlig er det lite tekst i slidene - det meste skal jo sies av presentøren (Godin, Tufte)

Alt ble godt mottat :o) Og det er jo fint.

Epicenterdesign - en ny fremgagnsmåte for interaksjonsdesign

Jesper Rønn Jensen linker til en artikkel hos 37 signals om Epicenterdesign i sin blogg Justaddwater.dk.

Epicenterdesign er hvor man designer nettsiden med utgangspunkt i det viktigste innholdselementet. Man designer først dette elementets posisjon, størrelse og betydning på siden før man konstruerer resten av nettstedet/kampanjesiden rundt dette.

Standard fremgangsmåte for denne typen design vil være å først konstruere rammeverket, for så å plassere viktige elementer inni definerte områder i ett strategisk satt hierarki. Dette setter begrensninger på hva en kan få til i forhold til det viktigste elementet - ettersom fokus først er rammeverk og overordnet system og det viktigste elementet vil være sekundært.

På kampanjesider og små nettsider med få strategisk viktige oppgaver vil epicenterdesign kunne produserer bedre løsninger ettersom vi etter standard modell tenker litt for mye inni boksen og løsningene også får feil fokus i forhold til den oppgaven vi ønsker at brukeren skal utføre.

Spørsmålet er om en portal eller et større nettsted også vil kunne dra nytte av en slik fremgangsmåte?

Rasjonelle og emosjonelle løsninger

Mona Halland skriver i NetLife's blog IAllEnkelhet om problemet med norske nettbutikker som kun fokuserer på menn. Godt å se at en tar opp problemet, men jeg mener at innfallsvinkelen er feil. Dette er ikke noen kjønnsdebatt, det handler om begrensningene til den rasjonelle "e-løsningen".

Jeg hevder følgende:
- En rasjonell løsning er en tilgjengeliggjører av informasjon, men den kan ikke overbevise deg til å gjennomføre en handling.
- For å overbevise en bruker om å gjennomføre en handling trengs det en eller annen form for emosjonell "ledetråd". (1)
- Er ikke sikker, men jeg tror det står i den siste boka til brødrene Eisenberg "Facts lead to conclusions, emotions lead to action". (2)
- Norske e-handelsløsninger er tilgjengeliggjørere av informasjon - de som kjøper i disse løsningene har allerede bestemt seg for å kjøpe produktet når de kommer hit.

Se til eksempel på Nokia sin side for N80: http://www.nokia.com/n80
Denne side kan overbevise deg om i hvert fall to ting:
- At det er denne telefonen jeg trenger - ikke den (helt identiske) modellen fra Sony Ericcson.
- At den telefonen jeg har i dag er for dårlig - det jeg trenger er dette multimediesenteret (= Nokia N80).

Se så produktsidene til MPX (som er helt kliss like alle andre e-handelsløsningene):
http://www.mpx.no/aspx/produkt/prdinfovnet.aspx?plid=65084

En prøver seg frempå med litt selgende tekst (men hvem leser den?), men en er ikke i nærheten av å løse den samme oppgaven som Nokia sin egen side - og det er de kanskje ikke interessert i heller - som er litt av problemet til Mona.

En løsning skal altså ved hjelp av en "følelsefaktor" overbevise kunden om at dette produktet er noe en må ha - ikke bare noe en kan ha. (Wants and needs)

Norske løsninger er (som nevnt) kun fokusert på det rasjonelle og en mister derfor en viktig del av den mekanikken som skal til for å overtale brukeren til å gjennomføre handlingen.

---

En annen ting - som faktisk er kjønnsrollebasert, er hvordan menn og kvinner foretar valg og avgjørelser i shopping-sammenheng. Mens menn er rett på sak, og med fokus gjerne kun på produktet - så vil kvinner sette produktet og behovet til produktet i en 360-graders sammenheng.(3 og 4) Det er ikke bare å kjøpe en barberhøvel - men en må ha en høvel i en farge som matcher baderomsinnredningen.(5)

1. "Det er umulig å gjennomføre en handling uten en form for følelsesmessig involvering", Malcolm Gladwell, Bl!nk
2. Bryan og Jeffrey Eisenberg, "Waiting for your cat to bark"
3. Lisa Johnson & Andrea Learned, Don't Think Pink
4. Clotaire Rapaille, The Culture Code
5. Seth Godin, blog