Jeg har bestemt meg for å legge all min bloggaktivitet over til den andre bloggen min http://helgetenno.typepad.com/2010/
- Jeg ser ikke lenger noen grunn til å skille mellom temaene og det var vel derfor heller ikke noe poeng å poste innhold i to forskjellige kanaler :o)
Takk
Helge
Det står og lese i dagens DN at selv om politikerene for lengst har oppdaget YouTube så vil de ikke legge ut egne politiske filmer i denne kanalen ettersom deltagerne på youTube er der for underholdning - ikke politikk. (Finnes underholdningsløs politikk i de største norske nyhetskanalene lenger?)
Dette slår meg som fullstendig feilvurdering av strategien. Riktignok vil det nok være mer i kontekst å legge filmene på til eksempel venstre.no fremfor youtube på grunn av mottakerens modus, men å ikke benytte seg av en av de mest omtalte og populære "nye" distribusjonskanalene (som i tillegg er gratis!) for å drive trafikk inn til venstre sine videosider virker som slett strategi. (Se til eksempel hvordan amerikanske politikere gjør det her).
(Youtube har også i tillegg til å være en sterk kanal flere svært sterke egenskaper som det virker som om de som forfattet strategien for norske politikere ikke har kjennskap til...)
En skulle tro at en ønsket å bruke så mange og så omfattende distribusjonskanaler som mulig?
I tillegg har youtube tilrettelagt det slik at det er svært enkelt for mottakerene og "klippe ut" filmen og legge den på sin egen blogg - en funksjonalitet som er en av hovedgrunnene til at youTube ble spredd så fort og tok rotta på Google Video.
Hvorfor skal en tvinge alle som kunne være interessert - potensielle velgere inn på nisjesider som venstre.no eller hoyre.no når man kunne vist dem det de vil ha der de befinner seg allerede - på youtube. Og hvorfor skal en kun forholde seg til kun sin egen distribusjonskanal når flere hundre bloggere kunne fått mulighet til å legge dine filmer på sine nettstedet for sine mottakere - og drive velgere til deg.
Jeg etterlyser mer oppdaterte strategier.
BusinessWeek har gjennomført en undersøkelse blandt de ledende deltagerne i britisk bransje for få en generell oversikt over deres oppfatning av trender, buzzwords og fremtiden.
Flotte grafer, noen gode poeng - få oversikt her...
Hvor genialt er Twitter? Ganske sært for mange, men en ser fort hvordan enkelte medlemmer benytter seg av teknologien til helt andre ting:
Til eksempel mikro-blogging. Å spre RSS via IM og SMS.
link via adverlab:
http://adverlab.blogspot.com/2007/03/rss-to-instant-messaging.html
- Sjekk også ut det svensk/finske alternativet: Jaiku
Det har muligens tidligere skint gjennom at jeg følger SecondLife med skeptisk falkeblikk. (link)
Denne gangen er det en gladmelding via MIT Advertising Lab:
Study: Secondlifers unhappy with brand
Oppdatering:
Metaverse linker til Nic Mithams kart over alle merkevarene i Second Life. link
Der finnes mange intelligente og vel evaluerte betraktninger om aviser, tv og nettsider ville være bedre uten reklame. Og ikke helt uventet konkluderer de fleste med at livet og verden ville vært å foretrekke uten påtrengende markedsbudskaper. En viser også fornuftig og akademisk nok til undersøkelser som sier at mottakere blir surere og surere av reklame og vil ha mindre og mindre av den.
Men, å diskutere for eller mot reklame har ikke noen hensikt. For mens besserwissere diskuterer og proklamerer mot reklame sitter mediehus og prøver å finne ut hvordan de kan få mer reklame. Der er nemlig en ting som er sikkert i forhold til reklame som det ser ut som om ingen er interessert i å inkludere i sine egen monologer om reklamens verdi: Reklamen er inntektskilden til de fleste former for media – det er ikke leserne eller seerne, de er sekundær kanonføde som en må ha flest mulig av for å kunne få enda mer penger for den reklamen man kjører.
Hvor mye er du villig til å betale for å se på TV2 dersom reklamen forsvinner? Hvor mye ville du betalt for VG dersom den er uten reklame? Hvor sur hadde du vært om VG kostet 104 kroner og hva syns en egentlig om NRK-lisensen?
Man er som regel negativ til reklame og behandler reklame uten å se på den enorme effekten og ansvaret reklamen har i samfunnet vårt – det er ikke bare et verktøy som er der for å irritere og plage oss – konsekvensen av reklame er at vi som konsumenter får utrolig mye gratis, ikke bare medier, men også foreninger, stevner og arrangementer eksisterer kun fordi kommersielle aktører velger å investere pengene sine i reklame som holder disse elementene levende.
Forutsetningen er altså ikke at reklame er noe som vi helst skulle vært kvitt (eller er død som Kuttisme sier), men hva kan vi gjøre for at den er noe mottakeren vil ha. Relevans er bare en ørliten begynnelse, og produktplasseringen er et trendbegrep noen har lært seg men som har et helt klart metningspunkt, vi har bare ikke kommet så godt i gang med det i Norge enda at konsumentene legger merke til det.
Reklame er jo tross alt et viktig tannhjul i samfunnsmaskineriet – vi kan ikke klare oss uten.
På Markedstinget 07, som ble arrangert i regi av Norges Markedsføringsforening holdt Eirik Solheim nok et foredrag om “Demoratiet brer om seg”. Et veldig interessant foredrag med få men gode eksempler på hva som fungerer og ikke fungerer – og hvordan mediebildet har endret seg.
Solheim viste her en sammenligning av besøkstallene fra sin egen blogg, en kampanjeside for Bacardi fra i høst, og Bud.tv. Denne sammenligningen var muligens det viktigste som ble demonstrert på hele seminaret.
Mens trafikktallene for Bud.tv har en topp under superbowl, hvor Bud hadde investert tungt i TV-reklame, topper Solheims egen blogg når han blir topplinket på Digg. Bacardi brukte en annen taktikk igjen med innhold på sosiale nettverk som mySpace og youTube for å drive sine kunder inn. Og hva er resultatet?
En ser at bud.tv har en topp som ligger på ca. 0.016 – som er en direkte følge av TV-reklamen-. Bacardi gjør det ikke fullt så skarpt med en topp på rundt 0.008. Eirikso.com der i mot, med sin topplassering på Digg, har en topp på 0.02!.
Hvilke slutninger kan en trekke av dette?
TV er ikke lenger selvsagt som den mest effektive driveren for kampanjer og aktiviteter, og burde ikke lenger kjøpes med det som argument.
Og…
Dersom en setter dette i sammenheng med de mange nye digitale kanalene som er tilgjengelig og hvordan en må forholde seg til disse. Hvor alle kanaler er kun distribusjonskanaler med unike egenskaper.
Fokus må altså være på å finne ut hva vi vil si til hvem – og så finne ut hvordan den beste måten å si dette på er. Dersom det er de virkemidlene som TV stiller med som vil være de mest effektive, så må en velge TV.
Men TV er ikke lenger den stødige selvsikre klippen som en alltid har stolt på for å få eksponering og oppmerksomhet inn i en kampanje. - Og nå har Erik Solheim bevist at til og med Superbowl blir tatt rotta på av nye virkemidler.
Etter å ha lest gjennom Freakonomics får du et helt annet forhold til insentiver. Så jeg tenkte slå sammen dette nyvunnede engasjementet med WAP-penetrasjonen i Norge, og hvorfor å bruke den føles mer som å bli slått av en våt håndduk.
…Det hele demret når jeg leste i boken Mobile Marketing hvor en sammenligner WAP med den japanske tjenesten som heter i-mode…
Helt grunnleggende, for å kunne overleve som teknologi må det:
A. Finnes innhold.
B. Være enkelt å bruke
Det første av de to arterie-argumentene er at WAP bruker WML mens i-mode benytter seg av cHTML. Forskjelle på de to er at WML er en tungvindt teknologi som det er svært vanskelig å produsere innhold til. cHTML der i mot er så enkelt at nesten hvem som helst kan publisere sitt eget innhold til tjenesten – som også gjør at innholdsmengden eksploderer.
Ergo:
WAP 0 – 1 i-mode
Den andre svakheten med WAP er måten betalingsløsningen er satt opp. På WAP betaler man for tellerskritt – på en måte slik som Dial-Up og ISDN. i-mode der i mot tar kun betalt for nedlastning av informasjon mens det er fullstendig gratis å bare være oppkoblet. Her trenger en i utgangspunktet ikke se noen klare fordeler for noen av de, men parallellen til hva som skjedde med Internettet når ADSL kom gjør alt mer tydelig :o)
I følge Jeffrey Cole fra USC Annenberg School Center for the Digital Future var det ikke båndbredden til ADSL som førte til så nevneverdig store endringer i nettbruken – men det faktum at vi alltid er på nett. Vi må ikke ringe opp og koble oss på, vi er alltid til stede – internettbruken ble en integrert del av vår hverdag – ikke en oppgave som ble løst for seg selv på hjemmekontoret. i-mode tjenesten gir brukerne ”ADSL-tilgang”, mens WAP tilhører ISDN generasjonen.
WAP 0 – 2 i-mode
Forskjellen på de to kan en lese fra brukerstatistikken: mens kun en brøkdel av den norske befolkningen benytter seg av WAP viser studier at hele 30% av innbyggerne i Japan er på i-mode mer en 10 ganger for dag.
Insentiver for innholdsproduksjon og deltagelse er så lave på WAP at teknologien aldri vil slå an, nye håndsett og 3G vil ikke kunne erstatte medfødte amputasjoner. Er det ikke på tide vi legger denne teknologien død? Jeg slår gjerne en trestaur gjennom hjertet..
Recent Comments